Lars Keplers kriminalromaner er et stykke på vei psykologiske thrillere. De er det fordi de tar for seg gjerninger som har sin opprinnelse i de svarteste kjellere i mennesker indre. Og dét gjør de så overbevisende dyktig, at de neppe har noen forfatter over seg innen den sjanger-delen i dag. Men disse gjerningene blir politisaker og politisaker skal oppklares. I så måte blir de også rene kriminalromaner. Dét elementet føles i høy grad tilfredsstillende ivaretatt.
En liten stopp her. Samtidig som Lars Keplers språk er på høyt nivå, med rent fram subtile nyanser i både personkarakteristikker og dialoger, blir også de store handlingslinjene nøye ivaretatt, slik at det i tillegg blir overbygninger av actiondramatikk i deres bøker.
Kort fortalt: Romanene deres føles som nøye uthamrede smykker.
En vokter seg vel, meget vel, for å gi leserne for mye innblikk. La oss nøye oss med å si at faktisk veves det psykologiske — for ikke å si psykiatriske - sammen med det politiske her, med KGB og Sovjetstatens fall.
Sluttlig en detalj: Leser en denne romanen nøye - og det bør en! - kan en faktisk oppdage at den er skrevet av to personer, en mann og en kvinne. Dette skal på ingen måte leses som en anklage, det er bare en fiffighet en vil oppdage, en form for flidsbelønning en får om en leser nøye. Det finnes noen nyanser i annet hvert kapitel: noe dveles ørlite med, noe tas ikke med i det hele tatt.