Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal

En grønn institusjonsstol i et dunkelt rom. På gulvet foran stolen ligger et par metallglinsende rosa platåsko. Det er stolen kunstneren hadde på gamlehjemmet og et par av platåskoene han brukte til å iscenesette seg selv. En rekke fotografier projiseres på den ene veggen. Der ser vi kunstneren i noen av antrekkene som gjorde ham berømt og beryktet langt ut over hjembygda. På de svartmalte veggene er det sitater i svart skrift, i gullrammer som bringer tankene mot bibelsitatene som prydet stuene i gamle dager. Men her er det ikke bibelsitater, det er kunstneren Lars Kristian Gulbrandsens tanker som møter oss:

«I mitt neste liv er jeg i himmelen og maler bilder og Jesus vil studere bildene og fryde seg.»

«Jeg har lenge følt meg kastet ut av kirken fordi jeg er transvestitt, de sier det er perverst.»

«En kan komme til himmelen og snakke med alle jentene, det blir spennende det.»

«Kunst er noe som kommer innenfra, fra sjelen, en gave fra Gud.»

«Det triste er å si nei til Gud, å si ha det til Gud når man egentlig ikke vil det.»

Dette rommet er en tolkning av Gulbrandsen. Han naive gudstro og hans naive opprør. Oppsettet med stolen og skoene, forholdet mellom galskap og kunstnerisk misforstått geni, lener seg tungt på slektskapet med maleren Van Gogh som mer enn noen er modell for noen av de hardnakkede mytene om hva en kunstner er. Så her kommer kunstnermytene i ny tapping, komplett med dominerende mor. Utstillingen gir ikke engang forsøksvis svar på i hvor stor grad kunstneren selv driver et bevisst spill med omgivelsene. I en av filmene sier han for eksempel: «Jeg må jo være morsom, ellers er jeg ikke spennende».

Var Gulbrandsen et misforstått geni? Han hadde 11 års kunstutdannelse, en viss utstillingsvirksomhet og var rett som det var i presse bl.a. med tre fjernsynsprogrammer. Kanskje er det like riktig å beskrive ham som en transe som fant et rom i kunsten, hvor han kunne eksistere på et lite konservativt sted?

Men hvilke bilder er det så Gulbrandsen maler? Det første rommet som viser bilder fra starten, har noen fine ting, men det er som om de ikke er tenkt for visning, de fremstår som forsøk, forarbeider og versjoner. Det er mange vakre ting i dem, men det kan knapt kalles helstøpt. Går man videre ser vi en gul flate som bakgrunn for en rekke intense bilder i fiolett, rødt og svart. Her er vi over i en annen tid, det er 70— tallet som viser seg. Her er merkelige, naive og kantede bilder med korsmotiver så vel som to med Barrabas, skrevet så man hører gjenklangen fra bibelhistorien. Fra platt til gripende og tilbake igjen. Det er i det hele tatt vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til bilder som er så ulike i form og innhold.

Sterkest er Gulbrandsen når han jobber helt fritt og abstrakt. Da kan det være noe lett og svevende over arbeidene, som er befriende. Det vises i det neste rommet med en rekke tusjtegninger, hvor stivheten veksler i takt med motivet. Men det er som om bildene hele tiden står i fare for å gli over i det uartikulerte. Innerst er det ni bilder som er malt rett før en hjerteoperasjon som førte til at han sluttet å male. De viser sammen med helheten en maler som fulgte med på hva som skjedde i kunstverdenen. Men enda en gang er det det uferdige, det uartikulerte som står igjen.

Det er en slitsom utstilling å se, men kanskje er det provokasjonen ved det uavklarte som er den sterkeste komponenten i dette kunstnerskapet. Slik føyer denne utstillingen seg inn i rekken av spesielle, spennende og kompliserte, i beste forstand provoserende utstillinger fra Bomuldsfabriken.

Utstillingen er nydelig montert, med fargefelter i bleke farger får hvert enkelt rom en helhet bildene knapt kan gi det alene. Bildene er montert rett på veggen, stort sett uten rammer, og uten titler. Det understreker følelsen av hudløshet. Gulbrandsen er tatt på alvor som kunstner, også der hvor det ikke henger sammen og der mytene om Gulbrandsen tar av, er det edruelig og respektfullt gjort. Utstillingen ville likevel tjent på en klarere problematisering av de mytene som nå har fått enda en omdreining.