Historien om den jødiske Spinozaslekten starter i Lisboa på 1100-tallet og strekker seg frem til Oslo i 1999. Vi møter brødrene Sacha og Ari Spinoza. Ari har arvet en koffert etter sin far og denne inneholder flere hemmelige skrifter, fremfor alt verket "Udødelighetens eleksir" som har blitt tatt var på i flere århundrer. Ari er den siste i Spinozaslekten. Han ligger for døden da han bestemmer seg for å skrive ned sin slekts historie.
Historiene fortelles hovedsakelig gjennom Aris grandonkel. Han kan det meste om Spinozaslekten, selv om den ikke er hans egen. Gjennom hans fantastiske og magiske fortellinger følger vi Spinozaene som deltar i viktige begivenheter og setter sine spor over store deler av det europeiske kontinentet. Spinozaene en egen evne til å være til stede ved historiske hendelser. De bidrar til konger og regenters fall, ofte ved hjelp av magi og helbredelser. Spinozafamilien vokter også en hemmelighet, nemlig oppskriften på udødelighetens eleksir som går i arv fra far til eldste sønn. Fortellingene er bygd opp rundt et motsetningspar som følger sønnene gjennom generasjoner . Enkelte av dem har usedvanlig store neser noe det følger hell og lykke med, men i tillegg også en dramatisk død. Det er disse som blir heltene i slekten. De andre sønnene er ofte løgnaktige og svikfulle. Menneskets ønske om å fremstå som betydningsfullt, endre historien, forstå seg selv og leve evig tematiseres i denne omfangsrike slektshistorien som Gleichmann har skapt. Død og udødelighet følger hverandre som motsetningspar, og døden innhenter til slutt selv den mest talentfulle og begavede. Slekter forsvinner. Det eneste som lever videre er fortellingen.
Jeg lar meg begeistre av grandonkelens fortellerstemme i historien . Fortellingene hans inneholder en balansert miks av eventyrlig magi iblandet historiske hendelser. Men Gleichmann blir for opptatt av å skildre detaljerte historiske hendelser, noe som gjør at personene drukner i historien. Persongalleriet er i tillegg enormt, og store og små neser blir for lite å navigere ut fra her. Den ene skjebnen avløses hurtig av den neste. Selvsagt kan man la seg begeistre og bli dratt inn i noen enkelthendelser, men som leser rives man aldri helt med av historien.
Som Gleichmann selv uttrykker det i denne boka : "Jeg har en underlig forkjærlighet for overflødige detaljer. Kanskje kan det forklare hvorfor jeg oftest husker uvesentlige ting bedre enn det som er viktigst i en historie." Kanskje dette også kan forklare hvorfor man som leser blir stående litt på siden å betrakte alle heltedådene til Spinozaslekten.