Noveller med trøkk. Det beskriver kort oppsummert den siste boka til den britiske, japanskfødte forfatteren Kazuo Ishiguro, som tidligere har utgitt seks romaner, blant andre "Gå aldri fra meg"og "Resten av dagen".
Moralske temaer
Ishiguro omtales som en forfatter som skriver om moralske temaer. Denne gangen er det kynisme som males med bred pensel, eller rettere med kraftige disharmonier, ettersom det er musikk som er bærebjelken i novellene. Men selv om nokturn betyr nattmusikk, foregår ikke alt i boka i mørket.
Musikken som kontaktpunkt
Alle novellene handler om musikere, der musikken brukes som kontaktpunkt mellom menneskene. Og den fører til de rareste ting. Hovedgrepet til forfatteren er å føre oss inn i merkelige situasjoner med overraskende løsninger.
Best er åpningsnovellen, som har et amoralsk trøkk som forbløffer og sjokkerer. Boka er bygd opp som et musikkstykke med fem satser, der første og siste er gjentakelse over samme tema, som også bearbeides i fjerde novelle med en av hovedpersonene fra første. I den møter vi sangeren Tony Garner og hans golddigger kone Lily, som gjennomlever skjebnens grufulle kynisme som en boomerang av deres egne valg.
Bittersøt sorg
Det som gjør denne boken så leseverdig er den amoralske livsanskuelsen, som framstilles med bittersøt sorg, som her: "Jeg må utvide perspektivet. Livet er så mye mer enn å elske noen."
Med slike utsagn og historier får Ishiguro leseren beveget. Og det må da være stort! Når jeg likevel ikke gir den toppkarakter, er det fordi et par av novellene ikke har samme poengtert spenst som de tre beste.
Boka er oversatt fra engelsk av de eminente Kari og Kjell Risvik, og er utgitt med støtte av EUs kulturprogram.