POP/ROCK
Han har vært artist i 40 år, og det er ikke dette albumet Joe Cocker vil bli husket for. Han blir tatt godt vare på når det gjelder musikere, lydmenn og arrangører på dette albumet. Det låter fett hele veien. Stemmen til Cocker er fortsatt ru og hes, men likevel full av pondus og kraft. Musikken likeså. Det låter aller best når han tolker Dixie Chicks sin ”I hope”.
Men de fleste melodiene er lett å glemme. De setter heller ikke spor etter seg mens du lytter. Det må i så fall være noen av balladene som kan gjøre det, for eksempel den mektige og svulstige ”Unforgiven”. Joe Cocker synger bra. Balladene er best, men altfor mange av låtene er for svulstige og strømlinjeformet. Det er slik man gjør det for å skjule at melodiene er tomme og innholdsløse.
