Det er liksom ikke grenser for hvor mye trøbbel prinsesse Peach greier å rote seg opp i. Nok en gang må Mario og Luigi redde henne, denne gangen ikke fra den onde skilpadda Bowser, men fra en gjeng med lilla sopp som kjører UFO og kommer fra verdensrommet. Jeg kan ikke helt skjønne hva det er med prinsesser som gjør at alskens gærninger absolutt skal legge seg etter dem, men disse gutta har i hvert fall tatt med seg Peach tilbake i tid, og rørleggerbrødrene er ikke sene om å forte seg etter.

Når de kommer tilbake til fortiden treffer de baby-versjonene av seg selv, og mens dette normalt ville vært et logisk paradoks, blir våre venner bare kjempeglade for å få med seg noen nye på laget. Dermed kontrollerer du ikke mindre enn fire figurer på en gang, og overraskende nok er dette ikke noe problem i det hele tatt. Du beveger hele gjengen med styreknappen og de fire tommelknappene fungerer som hoppeknapp for hver av dem. Enkelt og genialt.

Det er en befriende følelse at berøringsskjermen nærmest ikke er brukt i det hele tatt. Hvis man ser bort fra spill som Another Code, som bruker den nederste skjermen på DS-en på en oppfinnsom måte, har mange av spillene til DS så langt bare blitt dårligere på grunn av elendig berøringsskjermkontroll. I Partners in Time har man skjønt, at den beste måten å flytte figurene på, er med den tradisjonelle styreknappen.

Partners in Time er en slags blanding av turbasert rollespill og plattformspill, ikke ulikt GameCube-spillet The 1000 Year Door. Når du beveger deg rundt i landskapet, sitter baby-Mario og baby-Luigi på skuldrene til sine egne voksenversjoner (ja, jeg vet det, det høres helt sykt ut), og når du må hoppe over sprekker i bakken, gjelder det å time hoppene så alle kommer over. Av og til må de små sendes i forveien for å senke broer, åpne dører, osv.

Treffer du på skurker, går spillet over i turbaserte kampsekvenser. Her har alle fire figurene sine funksjoner, de kan til og med samarbeide. Hvis du følger godt nok med kan du få med deg hva skurkene gjør før de angriper, og på den måten hoppe unna når angrepet kommer. Timer du dette riktig kan det til og med hende at du får til et motangrep.

Mario & Luigi: Partners in Time er en fryd å spille. Det blir aldri kjedelig på grunn av stor variasjon, spillet er fullt av humor, som til og med gjør narr av japansk språk dårlig oversatt til engelsk. Dette er det beste spillet til DS så langt, og er et must for alle som har konsollen.

PS: Spillet lanseres 27. januar

Mario & Luigi:

Partners in Time

Utgiver: Nintendo

Genre: Plattformactionrollespill

Alder: 3+

Plattformer: Kun

Nintendo DS