– Min inngangsport til USA var Austin, Texas, fordi jeg hadde møtt musikere som Brennen Leigh som kom derfra. Og det var dit jeg dro først, sier Malin Pettersen.

Likevel havnet hun i Nashville for å spille inn sin andre soloplate – og dro dit uten helt å vite hva hun gikk til.

– Jeg har alltid vært en forkjemper for at det ene livet man har, skal fylles med det man virkelig ønsker at det skal være fullt av. Jeg kastet meg uti det, det var litt vilt å sette seg på flyet til det ukjente – og bryte med den ofte mer kalkulerte måten å jobbe på, sier Malin Pettersen.

Hun kaller albumet «Wildhorse» for «et usmart innspilt album», fordi hun fulgte hjertet og innskytelsene. Det viste seg å være veldig riktig.

Sterk mottagelse

For ikke bare har norske musikkanmeldere kastet både femmere og seksere og sterke karakteristikker:

Det amerikanske musikknettstedet No Depression kaller platens tekster for «en gripende, eksistensiell reise, som skildrer den dype fortvilelsen og den hardt tilkjempede gleden på veien mot å leve et liv med ekte mening», mens musikken bryter sjangergrenser «på en forfriskende måte».

Malin Pettersen sier hun setter svært stor pris på anmeldelsen til det legendariske rootsbladet, og spøker litt med at anmelderen kaller henne «en filosof forkledd som entertainer».

Også American Songwriter lar seg begeistre stort, og gir henne nesten full pott for en plate som «snart vil bli kjent som hennes manifest». Hennes historiefortellinger på «Wildhorse» er ifølge anmelderen av «den typen som borger for en lang, sunn karriere – og hun har akkurat begynt».

Føler seg heldig

Malin Pettersen trodde, før hun kom dit, at Nashville var kaldere. At den var blitt en «industriby» musikalsk.

– Jeg visste hva den hadde vært, men ikke hva den var. Jeg fant en underdog-scene som lever i beste velgående, forteller hun.

Hennes siste besøk i Nashville var rett før koronaen stengte ned verden. Hun fikk med seg tornadoen som rammet byen, og kjente også på det polariserte Amerika. Og en langt tøffere tilværelse for mange musikerkolleger der borte.

– Jeg føler meg heldig som bor i et relativt trygt og stabilt land. Her er ting lagt opp litt annerledes, og selv om det er beinhardt her også vet jeg i hvert fall at det finnes sikkerhetsnett som fanger meg opp dersom jeg plutselig skulle stå på bar bakke. Vi er virkelig avhengig av at folk betaler for musikken her hjemme også. Men jeg opplever en enda mer hånd-til-munn-mentalitet i USA.

For krigsveteraner

Men den norske sangfuglen måtte også tenke over sine egne holdninger, forteller hun.

– Da vi var i studio, måtte jeg ta en runde på hvordan det for meg er naturlig å tro at «alle tenker som meg». Jeg visste at de andre likte samme musikk, men jeg måtte finne ut hvem de var. Å se responsen var en interessant prosess, sier Pettersen.

Hun ble blant annet med sine amerikanske musikere på spillejobb til inntekt for den lokale avdelingen av American Legion, som er en amerikansk organisasjon for krigsveteraner.

– Det var det mest amerikanske stedet! De spilte bare country og bluegrass. Jeg husker jeg tenkte at «her er det sikkert mange ulike meninger», formet av hva veteranene har opplevd. Men likevel samlet alle seg om det positive ved USA. Det fine var at mange generasjoner – fra punkungdom til åttiåringer – var samlet for å høre amerikansk tradisjonsmusikk. Det var spennende og interessant som nordmenn å høre folks historier, sier hun.

«Deres musikk»

– De amerikanske musikerne synes det er interessant at jeg «kommer utenfra» og har et så sterkt forhold til «deres» musikk. Men denne musikken har jo sitt opprinnelige utspring i Europa og Afrika. Den svarte delen av country er ofte ikke tatt med i historiebøkene, sier hun og forteller at selv om bluegrass opprinnelig ble spilt av både hvite og svarte, var spillestedene segregert.

– Dermed ble det bare hvite band som kunne turnere i stor skala og oppnå en viss status, mens de svarte musikerne ble fratatt den muligheten og dermed utelatt fra historiebøkene. Miljøet har siden da båret preg av denne skjevfordelingen, men endelig virker det som at det er ekte endring på vei, sier Malin Pettersen.

Å bli hørt

Selv om hun har opparbeidet seg et sterkt navn som musiker, med Spellemannpris for solodebuten «References Pt. 1», så har hun også i bakhånd at hun er stemmeskuespiller og dubber filmer og TV-serier.

– Det er min sikkerhet. Men musikk er likevel noe jeg ville drevet med uansett. Det handler om å ha stamina, å holde ut. Og jeg finner definitivt motivasjon i å se at andre får det til, sier Malin Pettersen – som nå er blitt andres referansepunkt.

I dagens koronahverdag er hun takknemlig for at internett finnes, og at hun hele tiden har brukt sosiale medier aktivt.

– Egentlig skulle jeg reist til USA nå. Nå må jeg nå dit via nettet, og håpe at platen blir hørt, sier Malin Pettersen – som ut fra de sterke anmeldelsene later til å lykkes også denne gangen.

Selv setter hun kursen for en nystartet americanafestival i Kristiansand kommende helg, og skal også delta i hyllesten på Rockheim av tre nye navnene som skal inn i æreshallen – som senere TV-sendes.