KRISTIANSAND : — Jeg mislikte ham sterkt. Han var tøff i kjeften og breial, sier Edvard Valberg om sitt første møte med Anders Eikås.

Noen år senere var de bestevenner og bandkolleger i Honningbarna. Som ifølge Spellemannjuryen leverte Norges beste rockeplate i 2011. Smågutta fra Søgne, bedre enn noen andre. Bedre enn Kaizers. En ufattelig opptur var blitt toppet med en ufattelig utmerkelse.

Og så kom det ufattelige sjokket.

— Vi hadde bare sett de gode sidene, hatt medvind, fått skryt. Så opplevde vi dette. Det verste som kunne skje, sier Valberg.

Stor ressurs

Valberg og Eikås ble for alvor kjent på musikklinja i Vågsbygd. De holdt sammen. Hørte på den samme musikken. Hadde samme humor. Var annerledes enn de andre. Det følte de i hvert fall selv. Etter hvert slapp de inn Christoffer Trædal, Fredrik Justnes og Mathias Johansson. Duoen ble en kameratgjeng, og kameratgjengen ble et rockeband. Med Anders Eikås som sheriff.

— Han var ganske streng, og holdt orden på oss. Og han var en ivrig tilhenger av holmgang for å avgjøre diskusjoner.

— Hva betydde dere for hverandre?

— Jeg tror han betydde mer for meg enn jeg betydde for ham, fordi han var en stor ressurs i arbeidet mitt. Han var den første jeg drøftet ting med. Han var en reflektert og intelligent fyr, sier Valberg.

Omkom i bilulykke

To uker etter Spellemannprisen i januar, kom nyheten om at Eikås var omkommet i en bilulykke. Og i tillegg til å takle sorgen, måtte bandet ta stilling til fremtiden. Fortsetter bandet? Når? Hvem skal spille trommer?

— Når bestekompisen din dør er det for mye i seg selv, uansett om media er der eller ikke. Men det hjalp faktisk å ha andre ting å tenke på, å kunne dytte det bak og gjemme det litt. Jeg tror det var bra for meg, ellers kunne jeg ha forsvunnet i sjokket. Men det tar tid å bearbeide noe sånt. Det er først nå den store sorgen kommer snikende for min del, sier han, og forteller at støtten han opplevde fra kjente og ukjente var overveldende og viktig.

For Valberg er ikke religiøs, og finner ingen trøst i klisjeer. Om at vennen hans er et annet sted. Et bedre sted. Svevende ting. Han finner sin trøst i det håndfaste.

- Anders ville vært stolt

— Det hjelper at jeg er stolt over det vi gjorde sammen. Jeg er stolt over folk rundt meg, hvordan de har taklet dette, og mange er stolte av meg også. Og jeg vet at Anders også ville vært stolt, sier han.

Og forteller at han tenker mye på hvordan vennen hans lever videre.

Jeg tror han betydde mer for meg enn jeg betydde for ham, fordi han var en stor ressurs i arbeidet mitt.

— Jeg tror mennesker lever gjennom hverandre. Anders har ting i meg, og jeg har ting i Anders. Vi var med på å gjøre hverandre til de menneskene vi ble. Jeg har slått meg til ro med det. For jeg tror at når det er slutt, så er det slutt. Sånn er det bare.

— Hvordan tror du at du vil huske denne tiden når du er førti, og Honningbarna kanskje er historie?

— Jeg håper jeg vil huske et flimmer av gode minner. At jeg vil huske det som en gøy og flittig tid, sier han.

Stille og reflektert

Når Valberg er sammen med de andre honningbarna, er han gjerne høylydt. I det lille grupperommet på UiA, er han stille og reflektert. Tross sin unge alder, er Valberg vant til å bli hørt. Tatt på alvor.

— Jeg føler absolutt det. Vi har bekymret oss litt for det, at vi ikke skulle bli tatt på alvor. Men det har vi blitt. Mye fordi vi har krevd det, men også på grunn av at det er hold i det vi sier. Handlingene våre går overens med det vi sier, og det respekterer folk, sier han, og forklarer hvorfor han er så trygg på sine egne meninger.

- Jeg er alltid blitt tatt på alvor

— Jeg har alltid blitt hørt. Det har vært viktig. Selv da jeg var barn ble jeg tatt på alvor. Det har hjulpet meg å kunne reflektere rundt ting jeg sier. Men da må jeg også vite hva jeg snakker om. Kommer jeg med noe som er på kanten, så sier de fra, både hjemme og i bandet. Da må jeg ha kunnskapen til å forsvare det jeg står for.

Vi har bekymret oss litt for det, at vi ikke skulle bli tatt på alvor. Men det har vi blitt.

Foreldrene som tok ham på alvor, ga ham også en utdannelse i kultur. Mens andre barnefamilier dro til Gran Canaria, dro familien Valberg til Firenze. På konserter, museer og kunstutstillinger.

— Det var ikke like gøy da, men jeg er takknemlig i dag, sier Valberg.

Spilte cello og hørte på hiphop

Han begynte å spille cello da han var åtte. Ikke fordi han var så fascinert av instrumentet, men fordi det var dét faren kom hjem med. Likevel var det hiphop han hørte på som ung. Helt til far åpnet enda en ny verden for sin sønn. En verden med sterke følelser. Raseri og fortvilelse. Glede og ekstase pakket inn i tre akkorder. Høylydt, eksplisitt og dønn ærlig. Punk.

— Det er en musikkform som åpner rom til å ha det gøy. Det blir av og til glemt at man skal ha det gøy med musikken. At man skal kunne danse til den. Og det er få sjangre som er så sannferdige som punken. Den er bygd på veldig reine sinnstilstander og store tanker, sier han.

Om å ta Europa med storm

Gutta i Honningbarna snakker gjerne litt flåsete om å ta Europa med storm. Om verdensherredømme. Og Valberg vil ikke snakke om realistiske ambisjoner. Hvor langt han tror de kan nå.— Jeg synes det er dumt å sette seg langsiktige mål, og konkretisere noe så luftig. Dessuten, hva vil det si å nå langt? Jeg merker at alle i bandet har forskjellige definisjoner på hva det betyr, sier han. Og konstaterer at det egentlig ikke er så viktig. Det som betyr noe for et honningbarn er å stå på scenen. Og der er Valberg et monster. Utagerende, og full av råskap. Det gjør at blikkene gjerne festes på ham. Og det liker vokalisten, så lenge det er av de rette årsakene.

Liker oppmerksomhet

— I form av å bli tatt på alvor, så liker jeg oppmerksomhet. Jeg har et uanstrengt forhold til det. Men tekstene er jo satt spissen, og vi vil gjerne at folk skal bli provosert hvis det kan tvinge dem til å gjøre opp sine egne meninger om det vi synger om. Målet er ikke å bestemme hva andre skal tenke, bare at folk skal være bevisste.

Det blir av og til glemt at man skal ha det gøy med musikken. At man skal kunne danse til den

— Hva er magien med å spille live?

— Det er da man ser hva alt arbeidet er verdt. Det å se publikums reaksjon gjør meg veldig glad, sier Valberg. Og selv om han gjerne snakker dypt og reflektert om viktige temaer, er han ikke redd for å bruke noen banale ord innimellom – så lenge de er dekkende. Samhold er ett. Kjærlighet et annet. For han mener det når han snakker om Honningbarna som noe samlende og inkluderende.

Høydepunktet

— Jeg har ikke lyst til å eie noe. Jeg eier ikke tanker eller følelser bare fordi jeg har skrevet ordene. Vi eier sangene sammen med publikum. Det jeg ønsker er at alle som kommer føler en identitet til det vi holder på med, sier han. Og føler at han har fått bevis på at det er tilfelle. Spesielt de siste månedene.

— Det har vært stort å se hvor mye bandet betyr for folk. Hvor mye Anders betydde for folk. Hvis jeg skal plukke et høydepunkt blant alt vi har opplevd, så må det være dét.