Se på bildet av Oluf Severin Andreassen. Se på den litt lute holdningen, hendene pent bak ryggen, skyggelua som er dyttet langt ned i pannen og nesten forsterker det skeive ansiktet. Se på byttingen. Lausungen. Han som levde i fattigdom, som ikke hadde en eneste slekt-ning som ville være kjent av ham, han som ble født som krøpling, med ukjent far og en mor som forlot ham, se på han som gikk og tigget fem-ører til en lunken pils. Se på han som nesten ikke kunne snakke rent, og som derfor ikke snakket så mye. Se på han som levde og døde i ensomhet. Og som i hvert fall aldri fortalte vitser.

Plasser så komiker Rune Andersen inn i skikkelsen. Se ham for deg når han luk-ker ansiktet, skjærer grimaser og snakker, tregt og bredt og snøvlete, som vi vet Rune Andersen kan. Er det morsomt? Selvfølgelig ikke. Det er for lettvint, for opplagt. For plumpt og billig. God humor overrasker, god humor tar oss med på en ferd vi ikke helt vet hvor skal ende, god humor er intelligent, har vidd og kan på sitt beste gi oss ny innsikt, plassere verden for oss og sparke oss el-ler noen andre. Men – og dette er viktig – god humor sparker de store. Ikke de små.

Rune Andersen er viden kjent for å være flink til å etterligne. Til å parodiere. Han er ikke like kjent for å være spesielt morsom, og denne skribenten er, som alle skjønner, ingen blodfan. For dem som tar humor alvorlig, for dem som har fulgt humorfaget og dets utvikling de siste tiårene, vet godt at det ikke lenger holder å vralte i vei på en revyscene og ligne veldig på noen mens man sier rare ting. Det er lenge siden dette var god revykunst. Heldigvis.

Det hjelper ikke at Kjutta skal formidles med kjærlighet og empati. Han har ingenting på den scenen å gjøre. Grunnen er IKKE at vi skal farliggjøre eller lage tabu av fysiske eller psykiske handikap. Grunnen er enkel. Grunnen er rett og slett at ingenting tyder på at Kjutta noensinne noen gang søkte offentlighet. Tvert imot. Vitnesbyrd forteller at når Kjutta fikk offentlig oppmerksomhet, som ofte var spit el-ler latter, måtte pleiere i Elvegata trøste ham etterpå. At han ble såret av å være en vits.

Å kuppe hans liv og ettermæle, å lage hans liv til noe det ikke var, er et tyveri. Ærekrenkende. Det er et overgrep og et overtramp, og også fordi han var handikappet og ikke kunne forsvare seg mot denne mytifiseringen er den manglende respekten enda styggere.

Det er lenge siden sist vi hørte en Kjutta-vits. Vi trodde de hadde dødd ut. Da diskusjonen sist raste om Kjutta-statuen, ønsket mange som kan Kristiansands historie at nå – nå kunne endelig denne byttingen får fred i sin grav. Hvis denne famøse musikalideen blir realisert, hvis det virkelig skal etableres en Kjutta-skikkelse på scenen på Ag-der Teater, er det et fall for den sørlandske identitet. Og den sørlandske humor.

Har vi ikke bedre humor å komme opp med, bør vi finne på noe annet, fort. Hvis ikke blir hele landsdelen en veldig dårlig vits. Det er et overgrep og et overtramp, og også fordi han var handikappet og ikke kunne forsvare seg mot denne mytifiseringen er den manglende respekten enda styggere.