Melankoli. Tristesse. Det er en slags resignert stemning over avskjedsalbumet til Kent. Det er deres tolvte studioalbum, og langt fra deres beste. Favoritten min er den lette, poppa og lekne «Vapen & Ammunition» fra 2002. Det var deres kommersielle gjennombrudd her hjemme, etterfulgt med en god og minnerik konsert på Quart.
Omtrent like bra var oppfølgeren «Du & jag døden» tre år senere. Kent har gjort det bra etter det, også. Svenskene har alltid vært flinke til å sy sammen et album med høydepunkter, gode overganger og vendepunkter, selv om kvartettens låter de siste årene har blitt mer og mer synthpreget og innadvendte. Og det er akkurat slik de slutter. Maskiner og programmering, og ikke et band med stor spilleglede og formidlingslyst. Derfor er det kanskje ålreit at det er slutt nå. Vil du høre dem før det hele er over, må du dra til Bodø, Trondheim, Stavanger eller Oslo. Eller til Sverige.
Dette avskjedsalbumet har sine gode stunder , slik som den fine og fengende, «Vi är inte lengre där» og den herlige «Falska profeter». Resten er også ålreit, men det høres likevel ut som om Kent ikke har noe mer å by på nå. Det er på tide å slutte og å si farvel. Takk for alle de fine årene.