Kirkebyggene er en vesentlig del av norske landskap og byrom, fra de små kapeller til den ruvende Nidarosdomen. De ligger ofte høyt og fritt, et synlig tegn på den plass den kristne religion har hatt i nasjonens liv gjennom et millenium. Norge har mer enn 1600 offisielle kirkebygg.

Sivilarkitekten Arne E. Sæther er blant dem som vet mest om kirkene våre. I årene 1991 til 2008 var han rådgiver for departement og biskopene for så vel nye kirkebygg som ved ombygginger og endringer av eldre bygg. I tillegg er dette åpenbart en dypt personlig interesse hos ham. Han har tidligere samlet sine kunnskaper og erfaringer i boken «Kirken i landskapet og landskapet i kirkerommet».

Sæthers perspektiv er vidt. Han setter kirkebyggene inn i deres arkitektoniske, historiske, kulturelle og teologiske ramme, trekker paralleller til andre religioners kultsteder og får godt fram betydningen av byggverk som har preget landskap og menneskers mentale landskap gjennom tusener av år. Kirkens plass i landskapet forteller om «vår væren i verden», som han skriver. I kirkerommet skal vi finne uttrykk for vår vandring gjennom livet.

Det vil føre altfor langt å regne opp alle temaene Sæther er opptatt av i boken sin, som spenner fra plassen i landskapet til interiørenes symboler og funksjoner. Liturgien krever mye av kirkerommet og plasseringen av inventaret. Sæther har klare meninger om saken, og viser gjerne til de bygg han mener ikke er vellykkede når det gjelder arkitektur og plassering av inventar. Mange får også en dask på hånden for overpynting med duker og blomster.

På 1800-tallet, i en tid vi var blant de fattigste land i Europa, hadde vi en storhetstid som kirkebyggere. De fleste var langkirker eller korskirker og fulgte velprøvde og innarbeidede tradisjoner. Etter siste verdenskrig kom en periode med betydelig eksperimentering både når det gjaldt form og bruksområder. Her finner Sæther mye bra, men også mye å sette fingeren på.

Arne Sæther har gjort et imponerende arbeid med boken, som er i stort format og rommer mer enn to tusen bilder og illustrasjoner. Det er faktisk i meste laget. Det pøses på med bilder, og ikke alle er like gode, slik at mange oppsett blir uoversiktlige og overlesset med informasjon. I en del tilfeller tror jeg han hadde fått budskapet tydeligere fram ved å forenkle. For det er med boklig som med kirkelig kommunikasjon, det enkle er ofte det beste. Mange kirkearkitekter har gått seg vill i symboler og gode intensjoner. Det oppfatter jeg for øvrig som et av poengene i Sæthers bok. Men som forfatter og forlagsmann faller han litt for eget grep. Likevel er dette et verk som vil gi interesserte mange impulser og utvilsomt være til hjelp når nye kirkebygg skal planlegges.