Dette er autentisk stoff: Vi er utenfor London i 1956. Den legendariske skuespilleren Sir Laurence Olivier (han har til og med fått et sigarettmerke oppkalt etter seg, lengre kunne du ikke komme på berømmelsenstinder i de dage!) skal spille inn en lett komedie, «The Prince and the Showgirl», mot den like legendariske Marilyn Monroe.
Hun var da tretti år, det var før storsuksessene «Some like it hot» og The Misfits», men hunhadde i flere år vært et verdensnavn. Amerikanske Marilyn Monroe kombinerte denne innspillingen i Pinewood-studioene i England med en form for bryllupsreise. Hun hadde da vært gift noen få uker med sin tredje mann, dramatikeren Arthur Miller («En handelsreisendes død»). Sir Laurence Oliver var på sin side gift med skuespilleren Vivian Leigh («Tatt av vinden»).
Den 23-årige, meget ivrige Colin Clark, var utnevnt til tredje regiassistent, det betød at han var en som hentet og brakte ting og mennesker til filmsettet, filmen baserer seg på en memoarbok skrevet av ham. Han ble senere en berømt dokumentarfilmskaper og forfatter.
Alle problemer på filmsettet, problemer med selve innspillingen, problemer med tid, problemer med regissør og mannlige hovedrolleinnehaver Sir Laurence Olivier og den kvinnelige sådan, Marilyn Monroe, ble avfødt av Monroes mentale usikkerhet og emosjonelle ustabilitet. Her er det 23-årige Colin blir en viktig — og høyst uventet - brikke. Marilyn Monroe stoler på ham. Hun er trygg på ham fordi han er naiv, grensende til det totalt uskyldige. Og: Han er himmelsk forelsket i henne.
Ingen grunn til å føre opp noen av de ytterst fornøyelige scenene i dette dramaet, scener som ofte ufrivillig tangerer komedien gjennom det spekteretav reaksjoner Marilyn skaper i sine nære og fjerne omgivelser. Selve historien er uhyre tiltrekkende i seg selv, filmen ville ha eid sjarme og varme, uansett.
Men til alt hell er den meget delikat komponert og sydd sammen. Regien har en dyktig tangodansers glidende eleganse og rytmiske sekundpresisjon. Den har et utsøkt knippe biroller, blant flere andre Judi Dench (hun trenger vel ingen presentasjon), Michael Kitchen (tv-serien «Inspektor Foyles»), Derek Jacobi (tv-serien «Jeg, Claudius»).
Kenneth Branagh leverer oss Sir Laurence Olivier med den helt rette, myndige doseringen av frustrasjon og henrykkelse, Eddie Redmayne har fine detaljer som den entusiastiske og forelskede Colin, men det er Michelle Wiliams som er kraftsenteret her. Hun formidler Marilyns Monroes ustabilitet, sårbarhet, kattesensualisme og profesjonelle dyktighet, med stor, bydende kraft. Her lukter en flere Oscarnomineringer - bemerk mine ord!