Det grønne huset ble utgitt i 1967 og er kanskje en av Llosas største , men også mest ugjennomtrengelige romaner. Vi beveger oss i det peruanske landskapet mellom landsbyer, på elver, misjonsstasjoner, byer i et heseblesende tempo. Tiden står aldri stille og personer, fortid og nåtid glir i hverandre. Forankringen, om man kan kalle det det, er det grønne huset. Et bordell på grensen mellom by og villmark. Stedet er som en magnet både for de undertrykte og undertrykkerne til alle tider.
Llosa skildrer imperialismen på sitt verste. Misbruk av unge indianerjenter, som først blir røvet fra sine foreldre til misjonsstasjoner for å bli siviliserte, for deretter å havne i det grønne huset. Noen av de mange personene vi møter er indianerjenta Bonifacia og sersjant Lituma. Disse er på mange måter representanter for avmakt og makt. En annen sentral skikkelse er don Anselmo, som bygget det grønne huset. Drap, vold og overgrep for å få tilgang til naturressurser er en gjennomgående tematikk i romanen. De mange personene vi møter gjør det vanskelig å holde oversikten over hva som faktisk skjer. Dette gjør at man ofte må gå tilbake, stoppe opp og tenke. For som leser ønsker man å få tak i enkeltskjebnene, historiene. Med dette grepet, som til tider kan virke noe irriterende på leseren, avdekker Llosa hvordan maktstrukturer hensynsløst undertrykker og utsletter mennesker, som en masse, utenat vi får tak i hvem de er. De blir navnløse eksempler og det samme skjer igjen og igjen uavhengig av tid og sted.
Dette er altså ingen lettlest bok , den krever tid, men den setter seg i bevisstheten. Llosa har en evne til å formidle bestialitet og undertrykkelse på en svært usentimental og direkte måte, noe som gjør at man som leser nærmest føler smerten på kroppen. Jeg vil også berømme oversetterne som på en fremragende måte videreformidler drivet og intensiteten og ikke minst kaoset som preger romanen. Dette er absolutt en roman man bør sette av tid til.