Den blå, mollstemte og melankolske crooneren fra Sheffield utfordrer både seg selv og fansen med sitt sjette album. For over halvparten av de ni lange låtene er full av vridd og fuzzete gitarrrock i et tidvis syrete og psykedelisk uttrykk. Det høres ikke fælt ut; det er bare så overraskende fra en artist som mange av oss trodde hadde funnet sin stil for evig og alltid.
Men etter hvert som du venner deg til at Richard Hawley ønsker å gå noen nye veier denne gangen, så blir du kanskje med likevel. Men den kule og blå stemmen hans blir naturlig nok ikke så framtredende og autoritær når det pøses på med skeive rockelyder på tre-fire av låtene.Richard Hawley har likevel ikke forlatt sitt tidligere ståsted helt. På den deilige og fine "Seek It" er han i sedvanlig balladeform. Det gjør også godt å høre ham levere den tøffe, fengende og rocka "Down In The Woods". Det er i det hele tatt lett å få et schizofrent forhold til det Hawley leverer her. Litt ut og inn. Og av og på. Men det hørtes nok bedre ut da han leverte "Cole’s Corner" i 2005.