Storslåtte masseopptrinn, sanglige prestasjoner av høy kvalitet, øyeblikk av utsøkt koreografi, lekker og stemningsfull musikk, strålende kostymer og scenebilder av stor skjønnhet i magisk lyssetting avløser hverandre i denne helstøpte musikalforestillingen. «Evita» i Kilden er en fryd både for øre og øye. Men det er en annerledes og litt uventet musikalopplevelse. Den store sentimentaliteten er nemlig ikke der. Det er ikke hjertets og kjærlighetens uransakelige veier det handler om, men makt og innflytelse, politikk og intriger, vekst og fall og til slutt uavvendelig død.

Sangen vi alle venter på kommer i begynnelsen av andre akt: Gråt ikke mer Argentina. Den er og blir musikalens høydepunkt og beste salgsargument. Mer enn mange andre sanger demonstrerer denne Lloyd Webber-melodien musikkens manipulerende kraft. Det er nemlig lett å felle en tåre til denne sangen, særlig fordi hun gjør den akkurat slik den skal gjøres, Ann Christin Elverum. Hun er strålende vakker som Evita Perón og hun har stemme nok til både å innsmigre seg hos menn og hos publikum og til å stråle om kapp med forestillingens mest glitrende kostyme.

Hun er Askepott-skikkelsen i politikken, fattigjenta som femten år ung forfører en sanger og får ham til å ta henne med til hovedstaden, Buenos Aires. Her klatrer hun i stand og status, er man slem vil man si «ligger seg til», blir kjæreste med oberst Juan Perón som i 1946 blir president. På seks år får presidentfruen nærmest helgenstatus i Argentinas befolkning, særlig blant fattige, og da hun 33 år ung dør av kreft i 1952 er hun kåret til «Åndelig leder av nasjonen Argentina».

Musikalen hadde premiere i London i 1978 og har siden bevist sin slitestyrke. Underlig nok, kan en si, for den er ikke uendelig rik musikalsk sett. Ut over nevnte melodi, er det ikke mye annet man går nynnende på etter opplevelsen. Dessuten er det faktisk ikke kjærlighetshistorien som er den viktigste her, dermed heller ikke paret Evita og Juan Perón. Det er paret Evita og Che, som altså ikke er et par, som står i fokus. Che er en tenkt utgave av Che Guevara i unge år da han var student i Buenos Aires. I musikalen er han forteller og kritiker, den som ser med skråblikk på Askepott-vandringen, og den som til slutt får siste ord. Det er ikke langt unna at Hans Marius Hoff Mittet nærmest stjeler showet noen ganger. Han har en påfallende scenisk autoritet som også kommer til uttrykk i måten han synger på.

Så er altså «Evita» ikke en sentimental kjærlighetsmusikal, snarere et tidsbilde og et skuespill om det å klatre fra intet til toppen, vinne alt og tape alt, og likevel bli ikon, helgen, legende. Og som sådan fremstår den på Kildens store teaterscene nå. Den ene storslagne scenen avløser den andre, enten det nå er folkemassene som krever eller jubler, kirkelige seremonier, borgerskapets protester eller soldater som marsjerer. Det er lite i veien med eksersisen hos de uniformerte i denne forestillingen. Regissør og koreograf Lisa Kent har, med en stor og solid stab av skuespillere, dansere, sanger og øvrige medarbeidere, skapt en musikalforestilling som holder internasjonal standard. Måtte hun bare få kistebærerne, både i begynnelsen og på slutten, til å ta i litt. Kisten ser farlig lett ut der de fire entrer scenen.

Så ser jeg i gårsdagens utgave av Fædrelandsvennen at noen mener Kilden burde finne på noe annet enn å spille «Evita». En av kritikerne representerer til og med «Frekk forlag». Det går jo an å snu på det, nemlig å si at Det norske teatret i Oslo ikke burde spille «Evita» akkurat når Kilden gjør det? Ikke vet jeg hvem som bestemte seg først, men jeg husker godt at det mer enn ett år før Kilden åpnet var bestemt at i året for Stemmerettsjubileet skulle nettopp «Evita» gå over tilje i det nye huset. Til publikum i Kristiansand og på Agder sier jeg: Unn deg denne opplevelsen.

Anmeldelsen bygger på generalprøven.