KRISTIANSAND: Esther Greenleaf Mürer er kveker, og går kledd i fotside svarte kjoler i stille protest mot «almost everything», men mest den kulturelle verdensamerikaniseringen, innbefattet invasjonen i Irak og hennes egen president. I forrige uke gikk hun omkring i rebellen og anarkisten Jens Bjørneboes fotspor i hans fødeby Kristiansand. Men hun fant ikke så mye. Barndomshjemmet hans på jernbanetomta i forlengelsen av Tordenskjoldsgate er borte. Café Jens er borte, og erstattet av kafé Cassablanca. Der Edvard Vigebos Bjørneboe-portrett tidligere skuet sarkastisk ut over borgerskapet, dveler Humphrey Bogarts melankolske øyne ved sin tapte kjærlighet, Ingrid Bergman. Ikke skuffet
— Amerikansk kultur overalt. I England kunne jeg nesten ikke oppdrive et måltid skikkelig engelsk mat, sier Esther Greenleaf Mürer. Mens hennes norskfødte ektemann besøker familien i Østfold, har hun selv tatt en svipptur til Kristiansand der HiA-amanuensis og samarbeidspartner Oddbjørn Johannessen har guidet henne gjennom Bjørneboes fødeby. Det mest håndfaste bevis på at forfatteren en gang hadde vært her fant de i Kristiansand Folkebibliotek i form av Gunnar Torvunds Bjørneboe-byste. Og utenfor den gamle katedralskolens solide murer med plaketten over dens grunnlegger og Jens Bjørneboes stamfar, biskop Jacob Kiærup. Den samme katedralskolen den unge Jens ble bortvist fra. Og den samme plaketten der Jens Bjørneboe mente det burde stått et navn til; «for fra denne skolen ble hans tipp-tipp oldebarn for evig og alltid utvist». - Nei, jeg er ikke skuffet over at det ikke finnes så mye som markerer Jens Bjørneboes oppvekst i denne byen. Så vidt jeg forstår hadde Bjørneboe og kristiansanderne et ambivalent forhold til hverandre. En slik ting må komme organisk, det må modnes. Og det tar jo som regel mer enn et halvt århundre før store mennesker får den ære de fortjener. I hvert fall fra sine egne.