MiRee Abrahamsen:

Ankeret i apegården

Dikt

Cappelen

I forbindelse med lanseringen av MiRee Abrahamsens diktdebut "Ankeret i apegården" uttalte forfatteren at hun ønsket at diktene ikke skulle bli for personlige. I Abrahamsens tilfelle bunner nok uttalelsen i en form for beskyttelse, ved å skyve stoffet litt fra seg vil det ikke bli så personlig. Men er det mulig å bli for personlig? Vil ikke det distinkt personlige være så gjenkjennelig og derfor en form for felles opplevelse? Forfatteren må i det tilfelle bruke seg selv som medium, og må da ofre seg for leserne. Fra forlaget lanseres "Ankeret i apegården" som "medrivende og usedvanlig" og diktene skal handle om "avhengighet, rus, begjær, kjærlighet og hat". Nå taler så å si aldri forlagenes pressemeldinger til forfatterens fordel og det sier seg selv at dette ikke er en god måte å lansere en debutant på, og paradoksalt blir det når debutanten uttaler at hun ikke ønsker å være for personlig. Det problematiske med denne samlingen er da også at den er vag, til tross for sterke bilder og tunge symboler. Det er flere bilder som går igjen, med en flokk aper, et anker og et barn som gjennomgående. Det er et fint driv i måten bildene innføres i diktene, der ett og ett bilde legges oppå de foregående. Dette skaper en fin og dyp fremdrift i diktene der bildene kretser rundt et sårbart barn som trues og fortæres av en mengde aper, som både er destruktive og skapende, og et anker som driver eller fester seg. Rundt barnet, ankeret og apene kretser bildene Keiser, Den Hellige Ånd, Gud, melk, hud, levninger, tenner, pust og søvn. Diktene leses fortløpende som en historie der barnet oppstår, kokes "Lik rundt en geysir/satt sjimpansene, og det/store barnet/kokte langsomt", fortæres av apene "Mette/Gapende/.../Og Barnet er fortært", apene kler seg i barnets levninger "Apene samler opp barnets/tomme skinnhylse/.../mens de lovpriser barnet/spottende" og barnet gjenoppstår "Ikke fra de døde/Men fra de levende". Det foregår en kamp mellom det truede barnet og de truende apene, men barnet overlever dem, noe som beskrives i samlingens fineste dikt: "Barnet ligger på ryggen/i havdypet,/åpner øynene./Ser/glasset, bølgenes/vals/skjære gjennom/luften./Elven har nådd havet./Og ankeret,/flyter/stille/opp/gjennom/melken". Til tross for suggererende og ladede bilder er diktene vage og utydelige. Det er ikke tvil om at Abrahamsen har historier, men hun bør våge å gå enda tettere på. Maria Kielland Krag