kristiansand: — Fint å se at det kom så mange folk her, sa bassist Mats Engen inn i mikrofonen på Østsia, kristiansandstudentenes kulturhus på HiA, da lørdagens konsert var vel halvspilt. Man kunne lure å om han var spydig. 170 mennesker på konsert med augusts mest medieomtalte norske band må sies å være nokså middelmådig oppmøte i en distriktshovedstad.Sesongpremieren for de store konsertene på Østsia ble da også en skikkelig midt på treet-opplevelse for den som ikke er blodfan av Euroboys og deres plate «Soft Focus». Publikum delte seg i to: 140 forholdt seg meget avmålt under hele konserten unntatt under og etter avspillingen av hitlåtene «Filadelfia» og «One Way Street». Som motvekt mot den tause majoritet fungerte venstre flankes luftgitaristkompani. I denne sektoren syntes de fleste å mene at konserten var like fantastisk som OL-gull i spyd.Det var den til tider også, men dessverre altfor sjelden etter min mening. Det later til at Euroboys må spille seg varm i minst fire minutter på hver låt før de eventuelt klarer å legge sjela i den. Schreiner er en fantastisk gitarist, bandet er tightere enn hårstrikken til Grete Waitz og vokalprestasjonene harmonerer bedre enn klokkespillet i domkirka.Men det hjelper lite så lenge det ikke virker som de tror et ord av det de synger. Euroboys kan i en og samme låt lyde labert som Lava på sitt lunkneste, før de kjører surfbrettet ned i understrømmen og blir like groovy som Queens of the Stone Age.Softrock er en vanskelig disiplin, og ikke alle Euroboys' låter er veldig gode. Når de i tillegg ikke leverer noe som minner om sceneshow, kan det lett bli kjedelig å høre Euroboys surfe overflata. Faktisk kan det være loddrett provoserende å se så flinke folk levere så lite engasjerte saker. Det er mulig dette er Euroboys slik de ønsker å framstå: litt redd for å virke overivrig. Men det vinner de ingen nye fans med.Heldigvis tok de seg inn igjen på slutten. Med «Scarborough Fair» fyrte de av noe av det mest fengende lydfyrverkeriet vi har hørt på Østsia. Schreiner kan male landskaper med gitaren som ikke en kjeft i landet kan gjøre ham etter. Avslutningen stod i det hele tatt til seks i gnist og futt, men kommunikasjonen med publikum uteble fortsatt. Sisteinntrykket gav oss derfor en følelse av å være flue på veggen på en god kveld i øvingslokalet. Bedre ble det ikke av at de nektet å gi de ropende luftgitaristene noe ekstranummer. Ifølge de som vet det, spiller Euroboys aldri ekstranummer. Hva nå enn det skal være godt for.