KRISTIANSAND: Nok en gang gjør Sørlandets Kunstmuseum det motsatte: Mens kunstgallerier og kunstforeninger håper på julesalget, åpner kunstmuseet lørdag en utstilling med samtidskunst i form av installasjoner som nok vil ergre noen, men glede og anspore de fleste.

Oppe i andre etasje møter publikum en dobbeltseng innkjøpt på Fretex, oppredd med puter, dyner og sengetøy også fra Fretex, alt innsmurt med leire, oversådd med et ekstra grovillig frø av typen fôrgress.

Frøene ble sådd for en uke siden, og grønnskjæret brer seg villig over dyner og puter. Installasjonen skal stå i to måneder, og den siste måneden skal vanningen opphøre. Gresset skal med andre ord få visne og dø.

— Jeg kaller den Vanitas 2005, sier kunstneren Barbro Raen Thomassen fra Lillesand.

Hun er invitert til å lage denne installasjonen til denne utstillingen som heter «Rom for rom» og omfatter installasjoner av norske og internasjonale samtidskunstnere.

De som er representert er Bjarne Melgaard, kanskje Norges mest kontroversielle kunstner de senere år, islandske Olafur Eliasson, Kurt Johannessen, Snorre Ytterstad, Mona Hatoum fra Libanon, Ole Jørgen Ness, Sam Taylor-Wood fra England, Tore Lyngseth fra Kristiansand, Jadwiga Podowska fra Polen - og altså Barbro Raen Thomassen.

Hennes installasjon taler sitt tydelige språk om menneskets tilblivelse, unnfangelse, fødsel og død - alt finner sted i en seng. Og altså om forgjengelighet. Undertittelen er et Bibelsitat: «Menneskets dager er som gresset{hellip}».

— Vi hadde lyst til å vise installasjonene fra vår egen samling. Men for å fylle hele museet, måtte vi låne inne fra Astrup Feranley Museum for Moderne kunst og Rogaland Kunstmuseum, forklarer direktør Erlend Høyersten.

— Dette skal ikke være en tung utstilling belemret med masse teori, men heller en leken utstilling som gir tilskueren en umiddelbar tilgang til samtidskunstens problemstillinger, sier han.

Han leder oss bort til et av Bjarne Melgaards verk, en installasjon som heter «Portrett av Joe Stephano».

— Han var en gay pornostjerne som døde 26 år gammel av en meget sammensatt overdose, noen mener han også var hiv-smittet, forklarer han.

I installasjonen står Stephano som dukke i et dukketeater. På det vesle scenehuset er klistret haugevis med post-it-lapper. En av dem bærer påskriften «Norskt kunstliv er en vits».

Så er brodden tatt av kritikken allerede.