TEATER

Fjellet

av Knut Olav Sæves og Kristian Landmark

Medvirkende: Hallvard Lydvo, Anne Ma Usterud, Per Kullerud, Kjetil Kro Sørborg og Gabrielle Haga.

Scenografi: Jan Freuchen

Alter Ego Produksjoner i Agder Teater, Biscenen.

Jeg har sett det nye stykket dramatikk som heter Fjellet. Jeg er ikke sterkt berørt. Jeg har fått noen inntrykk å bearbeide, jeg har hatt en virkelig spennende halvannen time i teatret, jeg har sett mye god skuespillerkunst, og jeg er imponert. Faktisk er jeg full av beundring for denne gjengen av unge teaterentusiaster som ikke bare får et teaterstykke på bena i Agder Teater, men som skriver det selv, instruerer det selv, som finansierer det selv og som stiller seg frem for verden (les: Kristiansand) og sier: Kom og se. Vi har skrevet et nytt teaterstykke som forteller en historie vi har lyst til å bli fortalt selv. Og vi tror dere også vil ha glede av det. Det er et halsbrekkende vågestykke de har gitt seg ut på.

Og de overlever. Ikke med strålende glans, men med heder og en god porsjon ære. Jeg er ikke redd for å anbefale denne forestillingen for publikum. Den har så mange fine kvaliteter at det ville være synd å gå glipp av den. Den representerer dessuten en spennende utvikling i vårt lokale teatermiljø.

Storyen er ganske heavy for å si det på godt norsk. Vi er fluer på veggen i et industrilederhjem der far hersker patriarkalsk over hustru, sønn og datter. Han elsker sin datter og hater sin sønn. Plutselig, etter 25 års fravær, dukker farens bror opp. Det er dagen før denne brorens krav i gamlefarens dødsbo blir foreldet. Brorens nærvær roter også opp i en masse gammelt grums, blant annet en voldtektshistorie den «fremmede» broren skal ha skyld i, men som vi mer og mer tror at den hjemmeværende faren har skyld i. Slik oppstår en slags Knutby-stemning. Vi vet ikke hvem vi skal tro på, like lite som den stakkars hatede sønnen vet hvem han skal tro på. Stykket har så absolutt et kriminalaspekt som er bærer av en viss spenning. Til å begynne med har stykket også en viss porsjon humor, men den forsvinner etter som dramaet tetter seg til. Riktig tett blir det på slutten, men her skal intet røpes, heller oppfordres til å se selv.

Det er noe mye ut og inn, heldigvis ikke av dører, men bak scenograf Jan Freuchens lekre veggkuber. Ikke alltid er en entré eller sorti like logisk begrunnet. Det er også visse vansker med realismen i dette med 25 års fravær, og vi hører intet om politietterforskning etter voldtekten som endte med selvmord for offeret. Men så har det vel heller ikke vært forfatterens eller forfatternes mål å skrive et realistisk stykke. Her er mye fint i konstruksjonen. Blant annet assosiasjonen til bibelordet om at fedrenes synder..., og til Kain og Abel-motivet. I det hele tatt nøler jeg ikke med å gjenta at jeg er imponert. Og så er jeg på byens vegne svært glad for at Alter Ego Produksjoner står på og skaper teater og vet at de er under veis. En dag kommer de til å skape det helt store. Kanskje de burde få litt Cultiva-drahjelp de også?

Emil Otto Syvertsen