Når jeg leser Annabelle Despards dikt, må jeg tenke på hennes danske kollega, Inger Christensen. Ikke på sistnevntes spesielle systemdiktning, men på evnen til ganske ubesværet å la det hverdagslige og det filosofiske stå side ved side — tilsynelatende helt uten noen hierarkisk ordning av «høyt» og «lavt».
Men først og fremst er Annabelle Despard seg selv. Hun har en egen frapperende evne til å skape originale og overraskende bilder og forestillinger. «Jeg drømte at jeg handlet mat/ til Samuel Beckett». En uimotståelig åpning på et dikt! Ja disse åpningslinjene er jo faktisk et helt poem alene.
Og hvem andre kan komme på å assosiere på denne måten: «I skinnet fra gatelykten/ er eføyen en skøyteløper/glinsende av medaljer/ Store lår i svart trikot». Det skal et godt blikk til for å se slikt.
Danseskolen er forfatterens fjerde diktsamling siden den modne debuten i 1995. Hun feirer altså i år tiårsjubileum som lyriker. I løpet av disse ti årene har hun ryddet seg et eget, velutstyrt rom i norsk samtidspoesi. Ved siden av den spenstige billedbruken, er det humoren i diktene som først og fremst fanger meg som leser. Her er vendinger som kaller på gapskratten, og formuleringer som stimulerer til en mer stillfarende humring. Latteren kan som kjent både ha en befriende og en avstandsskapende effekt, og det kan vi saktens ha bruk for i en verden som ser ut som vår.
Det finnes også dikt i Danseskolen som dveler ved tilværelsens mer vemodige sider. Den fysiske aldringsprosessen, for eksempel. Da kan det for eksempel høres slik ut: «Nå kjenner jeg nesten ikke kroppen min igjen,/ en by der jeg alltid har bodd/ Løkken er borte, bekken går i rør/ ({hellip})/ Jeg er en båt brakt på land,/ kroppen en tung presenning».
Men dikteren tillater aldri vemodet å vare så lenge i teksten at den blir depressiv eller sentimental. Plutselig beveges blikket mot livets små eller store pussigheter og absurditeter. Eller hun kan i et dikt om døden, der hun tyr til den gravalvorlige myten om fergemannen Kharon, avvæpne leseren ved å gjøre denne nokså dystre myteskikkelsen til en distré eldre herre som glemmer hele oppdraget sitt.
Det er i det hele tatt en stor bevegelighet i Annabelle Despards dikt. Danseskolen er sånn sett en heldig valgt tittel. Den er dessuten muligens uttrykk for et helhetlig ønske om å få spontanitet og struktur, sanselighet og refleksjon til å gå opp i en høyere enhet - både i diktet og i livet ellers?
Dikterens gode grep, ikke bare om de poetiske virkemidlene, men om selve språket, gjør hver enkelt tekst uforutsigbar og skaper dermed også en stimulerende spenning mellom dem. Det er dessuten en lett muntlighet i store deler av boken som gjør at man ikke bare leser. Man lytter også.
Oddbjørn Johannessen
**BOK
Danseskolen**
Forfatter: Annabelle Despard
Dikt
Cappelen