Jespersen, som gjorde sin spådom i 1911, mente at noe malerisk ved det danske språket ville gå tapt. Han hadde tydeligvis ikke noe å bekymre seg for, mener språkforsker, professor og prorektor Ruth Vatvedt Fjeld ved Universitetet i Oslo.

— Tvert imot. Nå er det klart at bannskap er blitt et definisjonsspørsmål. Når folk bruker det veldig mye er det ikke lenger tabu, og det er viktig å få med seg, sier Vatvedt Fjeld.

For hennes egen del er den verste typen bannskap nå til dags, tro det eller ei, fingeren.

— Det synes jeg er verst. Å vise fingeren er en sterk form for moderne banning. Det viser voldsom forakt for andre mennesker.

Men alle verbale tabuer er naturligvis ikke brutt. Det er for eksempel fortsatt en voldsom fornedrelse, forklarer hun, i det at en mann bruker et ord for det kvinnelige kjønnsorgan om en annen mann.

— I vår tid er ord for kjønnsorganer det verste man kan komme på. Vi har alle våre metoder, men de forandrer seg. «Herregud» og til og med «faen» er blitt lite virkningsfullt.

Helvetes pøl

Enten man skulle mene utviklingen har gått i riktig eller feil vei, har den i alle fall kommet langt. Vatvedt Fjeld trekker frem et par eksempler ikke mange tenker over nå til dags. Sier du spøkefullt «ja så menn», så snakker du ned «de tre hellige menn», og om du så husker «fanden spare» er det ikke sikkert du visste at det uttrykker et ønske om at fanden skal skjære opp den du sier det til.

— Pyttsann er en avbleket form for helvetes pøl, fortsetter professoren i informerende bannskap, og minner om at ingen egentlig vil dit.

Bannskap er en form for å uttrykke avmakt, sinne - og glede. Det kommer ut når du er så sint at du ikke vet hva du skal gjøre, så du kan i alle fall banne. Det kan i tillegg ganske enkelt skyldes mangel på bedre ord.

— For eksempel fiskeren som kom hjem og sa «du mor, du mor, du helvetes mor». Det er et sterkt følelsesuttrykk, men han var ikke vant til å snakke om gode ting, og gikk til bannskapen.

Lutherske kirke bremset blasfemien

Den svenske språkforskeren Ulla Stroh Wollin ved Uppsala Universitet skriver i den vitenskapelige antalogien «Swearing in the Nordic Countries» (2012) at himmelsk bannskap på et tidspunkt var mye mer tabu enn diabolsk. Altså var det verre å banne mot himmelen enn helvete - et skifte som muligens inntraff allerede i middelalderen. Det kan tenkes, skriver Stroh Wollin, at forandringen skyldtes inntoget av den lutherske kirken og med den utdanning: «folk ble bestemt opplært i ikke å misbruke Guds navn».

Slik gir det også mening at ordet «banne» har både med forbannelse og bønn å gjøre. «En forbannelse kan kanskje tolkes som en bønn om straff», som Vatvedt Fjeld skriver i artikkelen «Om banning og sverting».

Opphavet er utsatt

Og hvordan han banningen utviklet seg i Norge? Det er det ingen ferdig forskning på, ifølge Vatvedt Fjeld, men hun våger seg ut på litt kvalifisert gjetning.

— Utviklingstrekkene går fra det himmelske, til kristendommen og rett ned i underlivet.

Forplantningen har fra urtiden vært det helligste, forklarer hun. Det var slik man holdt bestanden ved like, og derfor noe av det man virkelig ikke skulle, unnskyld uttrykket, kødde med.

— Uttrykk som engelske «son of a bitch» og «mora di er ei hore» og den slags handler jo om nettopp det, hvem du er barn av, og særlig patriarkatet, hvem som er din far, som det kan sås tvil om.

- Det gikk altså mer på Gud før og er blitt styggere etter hvert?

— Akkurat. Og «Jesus» (uttaler på engelsk journ. anm.) var en sterk ting å si. I dag kan man si det ved helt lett overraskelse, det handler ikke lenger om sterke følelser. «Fuck you» er fremdeles der, da. Gå hjem og pul morra di, smeller professoren til.

Og nå er vi inne i tabuenes rike atter igjen. For unge mennesker er incest fortsatt et tabu, forklarer hun. Og det vil det nok også fortsette å være.

— Jeg håper i alle fall ikke det blir detabuisert. Det vil være rart. Det handler om artenes bestandelse og innavl, det er jo ikke bra.

- Ekte banning er magi

Kan hende er ikke avstanden så stor mellom banning og samisk ganning. Det i alle fall snakk om mørk magi, mener Vatvedt Fjeld.

— I ekte banning er det snakk om magi. Sa man «pokker» ønsket man at vedkommende skulle få kjønnssykdom eller kopper. Det beror i en tro på at det å si noe har en makt. Og det har det jo også, gjennom fellesskapets holdninger er det makt, sier hun.

- Hvor raskt utvikler banningen seg nå i moderne tid?

— Det er det vanskelig å si, men ser veldig tydelig på den lille undersøkelsen jeg har gjort av teksting i NRK at det er gått mye fortere siste fem enn de fem åra før det, sier Vatvedt Fjeld, som har noe av forklaringen klar.

— Det er noe med at vi er så verbale i vår tid. Nå sitter jeg og gir et intervju i bilen - vi prater eller taster til enhver tid. Det er jo ingen situasjoner hvor vi ikke kan bruke språket. Før gikk man der og taug frem til man møttes i kirkebakken.

«Jækeln hainn, liv røske mæ langt ni brok!»

Temperaturen stiger under et slag kort, som den jo ofte gjør når det er poker og penger på spill. Sitatet er gjenfortalt til språkforsker og ordbokredaktør Tor Erik Jenstad ved NTNU, og er hentet fra Oppdalsområdet. Jenstad er fristet til å kalle det favoritten av alle haranger.

— Her er det «jækeln», satan, som bes rive kortspilleren ned i buksa. Det synes jeg er rimelig saftig, sier Jenstad.

Enkelte kan være nærmest kunstneriske i kreativiteten når nye linjer skal utformes, forklarer språkguruen, kanskje mest kjent som programleder for Dialektmagasinet på NRK Trøndelag siden 1992. ## - Bannet kun på utpust

Folk var riktig nok friere i formen før, mener han.

— Gruvefolket på Svalbard kunne jo holde det gående, og da de endelig roet seg litt bannet de kun på utpust, uten noen gang å gjenta seg selv. Da er det nesten kunst, sier Jenstad.

Av tidlige banneord i norsk litteratur trekker Jenstad frem Henrik Ibsens Et dukkehjem , hvor Nora har så lyst til å si «død og pine», men ikke tør.

— I senere oppsetninger er det gjort sterkere, til «faen i helvete». Men det Nora egentlig vil si er jo «Guds død og pine».

Fra hvor vi har «pinadø», og avarten «Guds bitre død» som har gitt oss det trønderske «bætterdø». Jenstad tror ikke det er mange som assosierer slike uttrykk til opphavet i dag.

Tøft norrønt språk

— Første gang vi finner «fanden» i ordsamlingen er fra 1600-tallet. Det er det eldste vi har i moderne norsk. I en samling fra Vest-Agder, muligens Kvinesdal, på tidlig 1600-tall, står det «fænden».

Hvordan man bantes i norrøn tid er derimot mye vanskeligere å si, ifølge språkrøkteren.

— Men at de hadde ord som var tabuladet er det nok ikke tvil om. Jeg regner med at de førte et ganske saftig språk. Det ser vi i det som er belagt i sagaene, og de tøffe replikkene, med folk som dør og river ut piler og er «feite om hjerterøttene». Det er et samfunn hvor det sikkert var kraftig språkbruk til hverdags, fest og i krig. Vi kan nok gjette at det haglet godt under slag, da smalt det med replikker og kommentarer, tenker jeg.

Nye banneord?

I bunnen for all banning ligger tabuene, forklarer Jenstad. Og man kan ikke bare finne opp tabuer, derfor er også banningen i og for seg begrenset til hva man kan finne i det samfunnet til en hver tid ser på som tabu.

— Man kan jo se for seg at det for eksempel er sykdommer som fremdeles er såpass tabu at ordmaterialet kan danne grunnla for nytt bannskap, sier han.