– Det er nok et stykke igjen til vi er folkehelter, ja, men plata er mer tilgjengelig enn de forrige, forklarer frontfigur Viggo Mastad. – Den er enklere i formen, mer sparsom.Den siste plata, «Eurosis», kom i -96, og var teknologisk inspirert hardcore, med elementer av punk og jazz. Etter utgivelsen var Israelvis usikre på hvilken musikalsk retning bandet skulle ta.
– Vi skjønte fort at vi ikke kunne gjenta «Eurosis». Etter å ha prøvd oss på roligere låter uten å bli helt fornøyd, lagde vi noen rett fram rockelåter. Da var vi hjemme. Da kunne vi lage plate.
Vanskelig definerbar effektSiden sist har trønderrockerne, som begynte sitt musikalske liv på Trondheims Blitz, nemlig UFFA, brukt tiden på jobb og familie. Musikk er likevel en stor del av livet, og særlig den kreative prosessen det er å lage plate, er viktig.
Comebacket har fått navnet «The Israelvis Effect». Når Mastad skal forklare hva Israelsviseffekten er, blir han engasjert, men usammenhengende. Det er tydelig at dette er viktig, men samtidig vanskelig å forklare.
– Alle reflekterte mennesker innser at de er skyldige overfor resten av verden. Underholdning er noe vi bruker for å takle denne skylden. Og der kommer effekten inn. Nei, det ble rotete, sier Mastad. Han tar en lang pause.
– Vi blir selv det vi forakter mest. Det er Israelviseffekten.
Revolusjon ble kjærlighetEn av grunnene til at det har tatt så lang tid før skiva kom, er at Mastad er opptatt av at tekstene skal være gode og ha innhold.
– Vi er ikke så eksplisitt politiske som vi var før. Nå er tekstene mer ironiske og kyniske kommentarer til våre egne liv, forklarer han.
Da de innså at de rockelåtene de jobbet med, kom til å bli ei plate, var ambisjonen klar.
– Skiva skulle bære bud om en kommende revolusjon. Men så endte vi opp med triste kjærlighetslåter likevel, sier Mastad og ler litt av sin egen mangel på gjennomføringsevne. De ble ofre for egen Israelviseffekt. (©NTB)