Dette er en dokumentasjon om forholdet mellom den norske skuespilleren/regissøren Liv Ullmann og den svenske regissøren/forfatteren Ingmar Bergman. Et forhold som begynte på syttitallet, da Liv Ullmann var 25 år og Bergman 46. Deres vennskap varte til Bergman døde for få år siden, Liv Ullmann er fremdeles i høy grad aktiv.
En slik film kunne ha blitt nesten hva som helst: En sentimental løgn, som visse amerikanske biografifilmer. En kan si mye godt og positivt om feminismen, men det kunne ha blitt en film med et ekstremt feministisk fortegn, i negativ betydning. Det kunne ha blitt en film med en akademisk tilnærming, noe som hadde vært altfor begrensende. Det kunne ha blitt altfor idyllisk, det kunne ha hatt hatske under— eller overtoner.
Takk, stor takk, til regissør Akolkar og manusforfatter Ragnhild Lund, og stor, stor takk til Liv Ullmann selv. Hun får komme til ordet med sine intelligente kommentarer, sine refleksjoner med erfaringens patina over seg. Kort og meget godt med sitt Jeg, et Jeg full av klokskap, tilgivelse og nåde.
Ingen grunn til her å redegjøre for deres samliv, et samliv som rommet både fem års rent samboerskap, noe som resulterte i datteren Linn, i faglig samarbeid, Liv Ullmann spilte i flere av Bergmanns filmer, pluss at hun på senere tidspunkt regisserte flere av hans manus, og i et usedvanlig slitesterkt vennskap. Og det vennskapet de to utviklet, både faglig og personlig, etter at det intense og til dels turbulente samboerskapet opphørte, gir filmen dobbel karakter, tyngde og styrke. For dét vennskapet var unikt. Liv Ullmann oppsummerer det slik: "Jeg sluttet å være forelsket i og avhengig av en mann. I stedet lærte jeg å føle den dypeste respekt og varme for et menneske".
Kanskje har det vært et klokt trekk å la en utenlandsk regissør ta hånd om dette stoffet. Han er i stand til å se det hele utenfra, han kan føle større frihet, samtidig som han kan ivareta pieteten og respekten for de to, deres samboerskap og senere vennskap.
Sum: En vakker, behersket og balansert film om et forhold som ikke kan karakteriseres med annet enn ett ord: Vakkert.