OSLO: – Du fordyper deg ikke akkurat i lystige livshistorier, Heivoll?

Forfatteren humrer svakt – og medgir at det ofte er vanskelige livsskjebner han faller ned på.

– Men jeg håper at leseren ser at det er strimer av lys i mine fortellinger. Det er en sterk humanisme og tro på mennesket som skinner igjennom. Den røde tråden i mine bøker er kjærlighetens styrke. Kjærligheten skinner kanskje aller klarest når ting synes mørkest, sier forfatteren til NTB.

Heivolls nye bok omtales som en helvetesberetning. Den tar oss med til 1700-tallet, til en tid da en mørk og fryktet sykdom, radesyken, herjet blant fattige på Sør— og Vestlandet. Vi møter en mann som har mistet både barn og kone. Nå er den gjenlevende datteren også rammet, og håpet er å få brakt henne til Kong Frederiks hospital i København. Vi følger overfarten som bare kan beskrives som grusom. Galskap, gapende sår og den dypeste nød slår mot oss. Pasientene blir stadig sykere av denne miksen av pest, syfilis og spedalskhet.

– Manglet moral

Romanideen har Heivoll hatt lenge. Den utløsende faktoren ble en ansatt ved Statsarkivet. Han kunne tyde brevkorrespondansen mellom en viss herr Degeen og hospitalet i København. Degeen fikk i oppdrag å ta med seg et knippe pasienter til hospitalet, hvor man ville gi dem medisinsk behandling.

– Da jeg fikk lest brevene opp, skrevet på tysk og med snirklete skrift, ble det en nøkkel inn i historien. Min hjelper kunne avkode disse skrifttegnene og alt ble plutselig levende. Det var en helt spesiell opplevelse for meg som hadde tenkt på dette materialet så lenge. Nå fant jeg en vei inn, sier Heivoll. Som understreker at det er fiksjon han har skrevet.

– Men Degeen har fått bli med på seilasen. Jeg tror også jeg beskriver selve sykdommen realistisk. Jeg forteller også hvordan datidens mennesker så på sykdom som noe selvforskyldt. Rade betyr «ondt», og hadde du radesyken kunne man tenke seg at du manglet moral, forteller Heivoll videre.

– Et u-land

Handlingen finner sted i 1775 og beskriver også opptakten til det moderne helsevesenet. I København hadde de kommet atskillig lengre enn Norge, som når det kom til medisin nok var noe av et u-land, forteller Heivoll.

– Hva gjorde det med deg å gå inn i en så dyster fortelling?

– Jeg står et skritt på siden av teksten når jeg skriver. Jeg får ikke den samme opplevelsen som leseren. Nei, jeg er opptatt av å skrive godt og går inn i et romanprosjekt med en tanke: Å realisere ideen.

– Vil du med denne romanen si noe om hvor godt stilte vi er i dag?

– Slik har jeg ikke tenkt. Men at slike tanker kan melde seg, det ser jeg ikke bort fra.

– Sterk kjærlighet

Han hører at romanen blir omtalt som historisk, noe han ikke har noe imot. Men han legger samtidig til:

– Det er også noe tidløst over den, jeg håper man får en følelse av at handlingen er hevet over tid og sted. Jeg føler jeg har skrevet om sykdom, relasjoner og kjærlighet i en litt bredere forstand og på en måte som også kan få oss til å tenke på vårt eget samfunn – i dag.

– Du beskriver et far-datter-forhold på 1700-tallet. Var det vanskelig ettersom det var helt andre ideer og regler for barneoppdragelse og relasjoner mellom foreldre og barn som gjaldt?

– Ikke egentlig. For selv om man sikkert hadde en annen holdning til sykdom og barnedødelighet, så kan man vel tenke seg at mye må ha vært likt når det kom til kjærlighet. Kjærligheten, avmakten og ømheten man følte overfor et barn som led var nok sterk, da som nå.