ARENDAL : Den er dessuten et kjært minne for de godt voksne som opplevde tv-serien av samme navn for mange år siden, og en ny og ganske spesiell teateropplevelse for dagens publikum.

Det var fullt hus, det vil si omkring 750 mennesker, til stede på riksteaterpremièren i kulturhuset i Arendal tirsdag kveld. Stemningen var både hjertelig og god. Folk moret seg. Omkvedet i pausen og etter forestillingen var at dette var artig. Dermed kan Riksteatret med forventning og glede legge ut på den meget omfattende turneen som ligger foran, med Kristiansand som spillested i kveld og både Lyngdal og Kvinesdal som spillesteder i slutten av mars. Nesten femti steder skal besøkes før turneen er over i slutten av april.

Svenske Leif Stinnerbom, mannen bak Rikskonsertenes turnéforestilling Tryllefløyta sist høst, står bak også denne forestillingen. Stinnerbom er knyttet til Västanå teater som kunstnerisk leder og regissør, og har utviklet et eget värmlandsk teater «der tale, dans, bevegelse, kostymer og masker forenes i en fargesprakende rytmisk strøm», som det heter i omtalen av ham i programheftet.

Så er det kanskje sånn at man da må like Stinnerboms særegne stil for helt ut å like forestillingene hans. Undertegnede hadde en del reservasjoner i forhold til Tryllefløyta. Og jeg har flere reservasjoner i forhold til denne Strindberg-forestillingen.

Visst er det mye som er godt her. Det vitner ikke minst publikums nokså udelt positive reaksjoner om. Likevel vil jeg innvende at denne versjonen av Hemsøboerne mangler både dramatisk nerve, flyt, driv og intensitet. Den har rett og slett ikke energi nok til å være interessant i nær to og en halv time.

Historien er i korthet den at en fremmed ankommer et isolert øysamfunn. Carlsson (Rolf Lydahl) hentes til gården Hemsø for å få skikk på driften, og han gifter seg etter hvert med Madam Flod (Brit Elisabeth Haagensli), gårdens eier. Hennes sønn Gusten (Hallvard Holmen) misliker sterkt alliansen, og klarer til slutt å berge gården for seg selv, på tross av morens nye ekteskap, når hun dør en altfor tidlig død. Sterkt medvirkende i handlingen er Stein Grønli som pastoren med flere, Ingolf Karinen som Norman og kapteinen, Linda Tørklep som pastorens hustru og Clara og Birgit Nordby som Ida og Lotten.

Stinnerbom integrerer musikk, i dette tilfellet folkemusikkinspirert Värmlandsmusikk, komponert av sønnen Magnus Stinnerbom og fremført av tre musikere på scenen, i forestillingen. Etter mitt skjønn blir musikken alt for fremtredende. Og når de samme toneganger klinger på fele, nøkkelharpe og trø-orgel for n'te gang, blir de mer enerverende enn underholdende. Musikken fungerer med andre ord lenge godt, men blir en for dominerende del av forestillingen. Den bidrar dessuten til å hale den unødig ut.

Det hele fremstilles mer i tablåer enn i tradisjonelt illusjonsskuespill. Det blir til slutt en Strindberg-forestilling i tablåversjon, med samtlige skuespillere vekslende mellom fortellere og aktører. Det fungerer svært godt i første akt, men etter pausen, når alle de svært dramatiske tingene skjer, blir det uttværet og altfor langt, og stivnet i fremstillingsformen.

Forestillingen reddes langt på vei av glitrende spill av de to hovedrolleinnehaverne, Haagensli og Lydahl. De glimter rett som det er til med strålende spill og løfter forestillingen ut av det tablåmessige. Det hele er vakkert anrettet i kostymer av Inger Hallstrøm Stinnerbom og scenografi av Lars Jacob Jakobsson.

Men etter to Stinnerbom-forestillinger er jeg slett ikke overbevist om at denne regissøren har tilført skandinavisk teater noe veldig epokegjørende.

Emil Otto Syvertsen

TEATER

Hemsøboerne

Manus og regi: Leif Stinnerbom etter en roman av August Strindberg.

Norsk oversettelse: Kyrre Haugen Bakke

Riksteatret. Première i Arendal tirsdag kveld.