— Trommeslager Myles og jeg bodde i kollektiv sammen og delte interessen for gamle instrumenter, forteller Wolfmother-bassist Chris Ross om starten på den australske power-trioen.- Kjelleren var full av gamle trommesett, orgler, forsterkere og basser. En dag vi hadde fest kom Andrew Stockdale innom og ble med på en jam. Han hadde ikke så mye peiling på instrumenter, men hadde en smittende entusiasme som gjorde at vi tre startet band. Navnet ble Wolfmother, forteller en glad og avslappet bassist få timer før de skal fylle et solvarmt Quart-publikum med energi.- Men det finnes jo ikke ulver i Australia. Hvorfor heter dere ikke heller da Dingomother eller Cangarooman eller noe annet fra den lokale faunaen?- Jeg har vært redd for det spørsmålet, ler Ross.- Navnet kommer fra Tom Robbins-bok. Den har inspirert meg mye, sier Ross.Wolfmother foretrekker trioformatet fordi det krever mye av hver enkelt samtidig som det gir dem en sterk evne til dynamikk.- Det kan gå raskt opp og like raskt ned igjen, det gir oss en naturlig «flow». Men flowen holdt på å bli stoppet tidlig i Wolfmothers karriere på grunn av noe så lite rocka som OL i Sydney i 2000.- Før og etter OL ble det veldig vanskelig for pubeiere å få lisens for alkoholservering. Dermed ble det færre puber, og de som fantes var veldig måteholdne med å arrangere konserter med unge og ukjente band. Vi måtte gå via kompiser for å få våre første spillejobber. Det er bedre i andre australske byer, mener Ross som ennå ikke har dannet seg noe inntrykk av Kristiansand som konsertby, bortsett fra det generelle inntrykket av pene norske jenter.Men oppvarmingen før konserten var den samme som alltid: På med det svetteste tøyet, en rask uttøying, inn med øreproppene og så begynne skrikingen.
