Han er en av de mest innflytelsesrike og geniale personene i pop-historien. Det er ikke uten grunn at artister som David Bowie, Coldplay, U2, Talking Heads og Laurie Anderson har bedt ham om hjelp. Men han kan verken lese eller skrive musikk.

Doldisens mest hørte verk er oppstartlyden til Windows 95. Microsoft bestilte tre-sekunders verket som lød hver eneste gang noen åpnet dataprogrammet.

Ikke underlig i det hele tatt, for han er en mester med lyd og en datanerd av olympiske dimensjoner.

Han skapte en helt ny musikalsk genre, ambient music på tidlig 70-tall. Musikk først og fremst laget for å være i bakgrunnen, musikk man ikke skal lytte aktivt til, bare ha som et akkompagnement. Eno tok heismusikken på alvor, på samme måte som bildekunstnerne Andy Warhol og Jeff Koons grep fatt i dagliglivets klisjeer og gjorde kunst av dem.

Han er utdannet bildekunstner, men ble først kjent som grunnleggeren av Roxy Music sammen med Bryan Ferry. Et band som på en bokstavelig talt kunstferdig måte skapte eksperimentell popmusikk for massene. Det var imidlertid ikke plass til både Ferry og Eno i samme band, så Eno sa takk for seg. Han var dessuten livredd for å bli popstjerne. Han var redd det skulle skape grenser for kreativiteten hans, at det skulle begrense hans muligheter til å teste nye ting musikalsk.

I flere intervjuer har han også sagt at begrensninger i muligheten til å utvikle seg kreativt, var årsaken til at han ikke ville studere musikk. Han leser heller magasiner om vitenskap.

”The pop professor” er et av kallenavnene han har fått. For U2 ble han både mentor og produsent da legendariske ”The Joshua Tree” ble laget. David Bowies såkalte trilogi ”Low”, ”Heroes” og ”Lodger” ville aldri blitt de samme uten Eno, og selv altså superkommersielle Coldplay har utnyttet Enos unike egenskaper til å produsere lyd.

Enos hovedprosjekt som musiker nå er det han på engelsk kaller ”generative music”. Det vil si musikk som er i konstant utvikling. Med andre ord tilbake til fortiden, før vi hadde opptaksmuligheter og musikken ble formidlet videre gjennom generasjonene av mennesker som spilte. Og da ble det aldri helt like versjoner av musikken. I dag spiller vi av og lytter til en favorittsang om igjen og om igjen, og den er helt lik hver eneste gang.

Ved hjelp av dataprogram sørger Eno for at musikken er under konstant utvikling mens den spilles av. Den forandrer seg og lever hele tiden.

Det samme prinsippet ligger til grunn for den adiovsiuelle installasjonen ”77 million paintings for Punkt”. Her har han puttet masse bilder og malerier inn i et dataprogram, som i sakte film bruker hele eller deler av bildene, setter dem sammen og får dem til å være i konstant bevegelse. Og du får aldri det samme bildet to ganger. Ikke om du ser på hele resten av livet. Ikke om du ser på i 100 år sammenhengende.

Som kunstner betyr det at han er mer opptatt av prosessen, en av resultatet. Han vet rett og slett ikke hva resultatet vil bli, og han bryr seg ikke. Han vil at det han skaper skal fortsette å gjenskape seg selv uendelig.