Torkil Damhaug: Syk rose

Cappelen

Storbyvrimmel. Fremmede skikkelser flimrer forbi. De fleste glemt like etter. Plutselig et ansikt som blir stående igjen på netthinnen. Ikke for skjønnhetens skyld. Men: "Såret var et krater omgitt av en svullen rand som glinset i sollyset. (...) Jeg snudde meg, sikker på å få se dette ansiktet igjen, men det var allerede forsvunnet i mengden...."Slik innleder Torkil Damhaug sin andre roman "Syk rose". Jeg-personen, en yngre mann, konstaterer at ansiktet tilhører en ung asiatisk kvinne. Det heslige såret på pikens kinn opptar ham.Sannsynligvis dreier det seg om et kreftsår, hvorfor går hun ikke til lege? Han setter alt inn på å oppspore henne. Underveis trekkes han inn i en rekke merkelige hendelser som leder mot menneskesmugling og makabre medisinske eksperiment.Tilsynelatende opptakten til en spennende thriller. Men inntrykket satt ikke lenge. Hyppige avstikkere på diverse mentale sidespor pekte snart mere i retning av en langtur i et psykotisk indre landskap. Jeg— personens tanker flakser mellom hendelser fra barndom og nåtid, trekker tråder til mysteriet. Hans blikk hyller det meste i vanviddets syke skjær. Damhaug, som er utdannet lege, har konsentrert seg om å belyse sinnets irrganger. La det være sagt: "Syk rose" er ingen kjedelig roman. Språket er rikt og velformulert og det er ikke langt mellom de fornøyelige episodene. Det må ha kostet å frembringe så mye litterær galskap. Men det var også et slit å komme igjennom boken. Den stilte i hvert fall min tålmodighet på prøve.Torkil Damhaug har tydeligvis også denne gangen hatt som mål å skrive en annerledes kriminalfortelling. Der har han virkelig lykkes. Ved å la hovedpersonen, et opplagt psykotisk tilfelle, boltre seg i fortid og nåtid mellom reelle observasjoner og forvirret tankespinn, åpner han slusene helt og slipper løs et fossefall av tanker, innfall, kunnskap og fantasi. Dette gir et overlesset, til tider forvirrende inntrykk. Den påståtte intrigen blir hengende i luften, hvilket selvfølgelig også var meningen. Hannelore W. Langstrøm