Erik FaberCentury. (Sony)Med teft for gode, fengende melodier som helt klart fortjener et stort publikum.Han nådde et bra publikum sist også med «Between the lines». Også da hadde Erik Faber fra Kristiansand et knippe flotte poplåter. Men albumet og uttrykket musikken hadde, var mer preget av å være et strømlinjeformet studioprodukt enn å være musikk med hjertet involvert.Nå lever og bobler det mye mer. Faber har brukt samme band i studio som han har spilt med "live" i det siste. Det er bare nok et bevis på at mannen mener alvor med sin popunderholdning. Og det er antagelig først nå han er klar for å erobre markedsandeler som konsertartist.På denne platen har han god drahjelp til å klare det. De fem første låtene kan alle bli hitsingler. Åpneren «Today» kan bli det med sine ringlende U2-gitarer og Crowtown-lignende vokalharmonier. Melodien smetter rett i øret.Tittelkuttet er allerede en hit. Etter den kommer «Last night's boogie». Nok en gang viser Erik Faber sin teft for smektende melodilinjer og innsikt i popfaget. Geir Sundstøl sin pedalsteel er med på å legge ut åte og kjøtt såpass at dette blir albumets beste spor.«Yesterday's call» bør likevel bli neste radiosingel. La Kanal4 og P4 slåss om å spille den mest den første måneden på nyåret.Etter den kommer den smådramatiske og forførende «Sinking ships galore». Den er én av to låter Faber har skrevet alene. Den viser at mannen er i stor utvikling som sangskriver og artist. Låten er så sterk at det er grunn til å fundere på om Erik Faber er på vei mot et eller annet stort som hverken du eller jeg som lyttere ikke helt vet rekkevidden av ennå.Men det henger igjen litt fra sist. Nemlig at Erik Faber også kan være anonym. Både «Move on» og «Strange» passer under den betegnelsen. Og delvis også resten av albumet. Kanskje med unntak av «Shivers». Den som ligner mest på hitlåten «Century».Når Erik Faber er anonym, blir han litt for lik danske Saybia eller en litt fattig, gitarbasert utgave av a-ha. Han har talent nok til å skape låter og levere på et nivå over det. Faber gjør det tidvis på første halvdel av «Century». Så halter det litt. Uansett er underholdningsverdien ålreit. Og dette kan selge. En skikkelig konsertrunde kan føre til den store forløsningen når vi snakker om mer sjel, hjerte og skarpere kanter. Bandet som danner basis på «Century» kan fikse det sammen med ham.PS! Erik Faber portretteres på neste side.Rune Slyngstad