Kate Bush tok full kontroll over egen musikk på en tid da platebransjen fortsatt var uforbredt på at popjenter kunne ta seg til rette på den måten. Hun var bare 19 år da hun feide inn på toppen av hitlistene i 1978 med debutsinglen, den overraskende, oppskrudde og overveldende «Wuthering Heights». Etter bare en turné bestemte hun seg for ikke lenger å danse etter bransjereglene. Hun har ikke holdt én konsert siden 1979. Tre år senere hadde hun full produksjonskontroll, og eksperimenterte seg ut av hitlistene med evigmystiske «The Dreaming». Hun kom seg snart tilbake dit, men Kate Bush har siden markert seg som en eksentrisk og egenrådig artist. Hun åpnet dører.
Jenter som PJ Harvey, Björk, Madonna, Tori Amos og Alanis Morrissette er kanskje ikke direkte inspirert av Kate Bush. Men, som det sto i The Obeserver nylig: «Det var Kate Bush som fikk alle de gale kvinnene ned fra loftet og inn på hitlistene.»
Jenta med heliumstemmen er nå 47 år. I over ti år har hun holdt seg unna offentligheten, som utålmodig har ventet på forklaring og ny musikk. Forfatteren John Mendelssohn har til og med gitt ut en roman som heter «Waiting for Kate Bush». Hun har ignorert presset fra plateselskapet og skapt musikk i fred og ro. Hun er blitt så selvkritisk at hun har brukt 12 år på sitt nye album, og kanskje det tar like lang tid å komme til bunns i det også. Ikke fordi det er preget av slik nitid «lag på lag»-lyd som preget hennes musikk på 1980-tallet. Men fordi melodiene og tekstene åpner så mange skuffer at det er vanskelig å få oversikt over innholdet.
Rolige, men intense pianosanger som «A Coral Room» og «Mrs. Bartolozzi» (der Bush får ordet vaskemaskin til å romme all verdens sorg) høres ut som sanger for evigheten. Det er selvsagt håpløst å si slikt etter noen dagers lytting, men det føles i hvert fall sånn.
Få artister har så klart og sterkt kvinneperspektiv som Kate Bush. Sangene over skildrer henholdsvis tapet av moren og et tomt husmorliv. Sangen til sønnen Bertie er så direkte i sin morskjærlighet at den blir universell. Joan Of Arc hyldes i «Joanni». Også et par menn får sitt. Singlehiten «King Of The Mountain», hennes største på 20 år, handler om gåten Elvis. Mens «Pi» er en søt skildring av en mattenerd.
Albumet er ikke fordelt på to CD'er fordi det er for langt for én, men fordi Kate Bush mener det fungerer best slik. Første del består av frittstående sanger, mens andre del er et konsept. På «A Sky Of Honey» bruker hun fugler som metafor. Det er kanskje gammeldags og lite I Tunes-vennlig, men likefullt et blendende vakkert verk med drømmeaktige «Somewhere In Between» som det aller nydeligste partiet.
De fleste låtene har en dempet, nærmest jazzete stemming. «Aerial» er hennes desidert mest avslappede og saktegående album. Hun nuller effektivt merkelapper som «pop» og «rock».
Kate Bush lager fortsatt musikk helt og holdent på egne premisser. Hun er den rake motsetningen til Madonna, en annen aktuell sterk ledekvinne i denne bransjen, og skjeler overhodet ikke til hva som er tidsriktig. For Kate Bush holder det å være Kate Bush.
ASBJØRN BAKKE
KATE BUSH
Aerial
EMI