BOKUng mann i lang frakk. Erindring og gjensyn.Sven Kærup BjørneboeAschehoug«Enhver av oss er betinget. Enhver av oss har ulivsår. Enhver av oss er preget. Ved hjelp av dette uforløste og sårede i sjelen kan vi også leve forlengs, søke ny innsikt. Den innsikt som ikke bærer ditt eget merke i pannen, betyr lite. Innsikt som ikke er betinget, betyr lite. Ta det med deg alt sammen, alt det uforløste, alle kompleksene, traumene — og la det lede deg. De er en del av våre menneskegitte vilkår.» Slik slutter Sven Kærup Bjørneboe sin erindringsbok. Jeg nikker og føler jeg forstår hva han mener idet jeg lukker boken. Forfatteren har fortalt, åpent og ærlig, om seg selv og sitt liv, og han gjør det på en for leseren omsorgsfull måte, slik at vi forstår. Gjennom 215 sider har det vært både spennende, morsomt, lærerikt og interessant å følge Sven Kærup Bjørneboes fortelling om seg selv, om forfatteren som ikke hadde ambisjoner om å skrive stor litteratur. «Jeg nøyde meg med det litterært sett mer beskjedne mål: Jeg ville løse verdensgåten!», skriver han. Hvis motsetningen til «stor litteratur» er dårlig litteratur, så gjelder det i alle fall ikke denne boken. Jeg har lest en meget god bok, en bok som fengslet og som gav meg noe. Jeg har møtt en forfatter som med sin ærlighet og åpenhet imponerer meg. Samtidig har han en omsorg, en sympati, og en slags forsonet holdning, nei, kanskje heller en klok holdning, i omtalen av familie, venner og omgivelser som fyller meg med respekt. Boken er lesverdig av helt andre grunner enn at den begynner i Randesund og fortsetter i Kristiansand, men det også. «Bare i drømme stiger det sunkne Randesund-Atlantis opp fra dypet - med årtusenergamle konkylieskjell og fotspor i den varme våte sanden,» skriver Sven Kærup Bjørneboe som ikke var sønn av en far men sønn av en sønn. Slik beskriver, med en eneste vending, forfatteren forholdet til sin far og farfar, Ole Andreas og Ingvald Bjørneboe. «Far, mor, fire søsken, og to bestemødre som hver for seg var dominerende og ofte i krig med hverandre. Dessverre ingen bestefedre; et stort savn. Jeg vokste opp i et hjem med kvinnedominans, selv om pater familias ikke akkurat lå lavt i terrenget og periodevis terroriserte familien mer enn hundre bestemødre til sammen,» heter det om forholdene i det Bjørneboeske skipsrederhjem i Kristiansand. Ingvald Bjørneboe døde i 1939. Sven Kærup er født i 1943. Ingvalds hustru våget aldri, ifølge Sven, å overlate firmaet til Ole Andreas (bror til Jens). Dette anføres som en delvis forklaring på hvorfor Sven og hans søsken ble vitne til «denne langsomme, raserifylte drukningsdøden». I fylla tok far ingen hensyn. Men sønnen sier likevel at faren antakelig ville gått raskere til grunne uten alkohol. Han spør om hans alkoholisme kan ha vært «enslags horror vacui, redselen for det tomme, det intetsigende, det spenningsløse. En redsel av et annet format enn den stille drankers redsel for det tomme glass».Episodene fra barndom og ungdom, med far stadig på fylla, er dramatiske, men kan også bli underholdende i sønnens erindringer. Selv ble sønnen tidlig introdusert til alkoholen - slektens forbannelse i flere ledd bakover - ganske tidlig. «Tolv år gamle spydde vi oss inn i de voksnes verden.» Han forteller respektfullt om sin bror Bjørn, sin onkel Jens og om klasseforstanderen i handelsgym, Ørnulf Wedén. Ungdommen flyktet fra hjemmets tidvise helvete inn i den seriøse og tunge litteraturen. Først Dostojevskij, dernest Kierkegaard. Slik fødtes «smugleseren». Han tok artium på rekordtid, med latin. «Omsider var målet nådd. Avreisen. Den rituelle avreise for en ung mann fra småbyen - toget til hovedstaden. Farvel barndom, farvel oppvekst. En rite de passage så god som noen.» Vi følger forfatteren på Blindern på 60-tallet, får vite hvordan han slett ikke fant seg til rette hos Arne Næss og hans «vinkelskrivere». Ferden inn i Langfrakkenes krets av kunstnere og intellektuelle og beskrivelsen av denne er både inngående og detaljrik, også hva konsumet av rødvin angår. Så omfattende er det siste, at den unge debattløve og skribent til slutt må ta seg selv i nakken og flytte på bygda. Også fortellingen om årene i Tuddal er artig lesning, og så - den store ro etter hvert på Storøy, erstatningen for Randesund litt lenger øst i landet. Flere detaljer skal ikke røpes. Har jeg nevnt nok til å gi noen lyst på denne boken, så har jeg fått noe til. Hva jeg hadde igjen for å lese den? Det har noe med livserfaring å gjøre, noe med å få del i kloke betraktninger. Det er ikke alltid man føler slik etter å ha lest en bok, men sånn var det nå. Emil Otto Syvertsen