Brogan har i de siste ti årene operert som drug dealer i New York. Han har flott leilighet, flott bil, dyre vaner, han lever sammen med en nydelig kvinne. En dag dukker narkotikapolitiet opp i leiligheten hans. Noen har tystet. I tidens fylde lyder dommen på syv år, han lever fritt før han skal inn og sone. På hans siste dag, hans siste kveld, hans siste natt og siste morgen som et fritt menneske før soningen, venter en at det blir gjort opp en status: Anger, frykt, fatalisme, stoiskhet. En venter at det blir artikulert livsklokskaper. En venter at en holdning blir tegnet. Hva får en så? Montgomery Brogan oppfører seg som om han skal på en litt lang forretningsreise til Japan. Omsider, helt mot slutten, sprekker hans coole attityde og han innrømmer at han er redd. Ellers? Ellers er denne filmen fylt med tilbakeblikk, drømmer og prat. Og da mener jeg prat. Prat, prat, prat. Slikt prat som til forveksling likner krangel mellom mennesker som kjenner hverandre altfor godt, eller slikt prat som meget lett kan oppstå mellom mennesker etter seks øl på en pub. Tro meg: Det er prat som det ikke er verdt å lage en film om. Men: Regissøren her heter Spike Lee, han har tidligere skapt vitale, dypt engasjerende filmer som «Malcolm X», «Do the Right Thing» og «Jungle Fever». Og regien her er kjølig, glidende, rytmisk presis, velskapt som en Miles Davis-låt. Og skuespillerne er ytterst formbevisste og detaljsikre. Så: Iblant kan denne form — og stilrene regien, pluss meget dyktige skuespillere, forlede en til å tro at en har med en vital film å gjøre. Det stemmer bare ikke, for i lange deler er denne filmen for lang og for tom. Glitrende, ja, men tom. 25th HourUSA 2003.Regi: Spike Lee.Manus: David Benioff.Skuespillere: Edward Norton. Barry Pepper. Philip Seymour Hoffman. Rosario Dawson.