Men en høyst behagelig sådan: de forfører med sin lavmælte blanding av postrock og progrock der tangenter og gitarer er med på å skape en underlig-vakker atmosfære. En dæsj electronica gir lydbildet et moderne preg, mens den vokalen får meg til å tenke på tidlig King Crimson. Langsom gitarbygging sist hørt hos Isis og Mogwai bidrar til at det er nær sagt umulig å putte dem i noen lettvint musikalsk bås — og takk for det. Musikken på de overveiende lange låtene veksler mellom det lavmælte og majestetiske, med et relativt nedstrippet og luftig uttrykk selv når gitarene stormer som verst. En av årets overraskelser så langt.

HARALD FOSSBERG

Rart og vakkert

Syme

Swing Swing Karisma/Tuba