Filmen/romanen skildrer en nordsvensk skogsbygd på femti— og sekstitallet, fokusert på to jevnaldrende gutter.

Den ligger i et område som tidligere har tilhørt Finland, noe som gir befolkningen en slags herreløs mentalitet. Det sies: «Vi er ikke engang som samene, de har jo sitt eget språk».

Slutten av femtitallet og begynnelsen av sekstiårene var en brytningstid i hele Skandinavia. Samfunnsstrukturen ble radikalt endret. Det heter i en av filmens bakgrunnsreplikker: «Plutselig hadde vi penger mellom hendene. Men vi følte os likevel fattige».

Og i denne tiden kom Elvis, Rock'n Roll, senere Beatles.

De to guttene danner et rockeband. Og de får en lokal suksess. Og de skal oppleve det som alle med suksess erfarer: Kvinnene får plutselig øye på dem.

Men filmen har, som Mennesket, to ben. Mørke og lys. Tragedie og komdie.

På den ene siden er dette et verk full av klisjeene til finsk tv-teater: Sprit, badstu, banning, slåssing, brunstige menn og kåte kvinner med bryster som ryggsekker. Og dermed kan en publikummer få oppkast av fordommer, hvis han/hun tror dette bare er en sekk full av finsk-svenske klisjeer.

Men nei. Filmen er noe langt mer enn det. Den makter også å fortelle om et savn som sprenger langt utover denne skogsbygdas grenser. Den sier noe om det å klatre opp og ut gjennom sin kreativitet. Den sier en god del om en type kristendom som ikke har noe med kristendom å gjøre, nemlig den som har med seg gammeltestamentlige regler, men ikke Gud.

Og så, i nære, poengterte glimt og gløtt, gir den oss dette lille samfunnet som gjennomgår den nye tids omveltninger, men som samtidig har sine nesten folkloreaktige medmennesker i sin midte.

Pluss et svik på det personlige plan mellom de to guttene.

Filmen er lagt nært opp til bokens handlingsmønster, tone, klima og ånd.

Ikke misforstå: Det er ingen litterær film. Billedspråket er smidig og poengtert, med en fyndig rytme som kler den røffe humoren og de knappe ordene, og med dynamisk bruk av nær - og oversiktsbilder.

Reza Bagher må også være en varm og dyktig personinstruktør.

Sum: En tragikomedie til lyst, som samtidig gjør litt vondt, men som også gir lange, stimulerende ettertanker.

Sverige 2004. Regi: Reza Bagher etter en roman av Mika Niemi.

Skuespillere: Niklas Ulfvarsån. Max Enderfors.