Hun kan kanskje komme til å bli årets store popartist. Om Lana Del Rey fra Lake Placid i staten New York blir det, så står det ganske dårlig til med humøret hos folk rundt omkring i verden.
Vi lar historien om juks og fanteri og påstandene om et spekulativt image ligge i ro. Popbransjen har alltid vært full av tull med mål om å skape nye trender og moter, men så lenge musikken har underholdt og fenget oss, så har vi ikke brydd oss.
Lana Del Rey (egentlig Lizzy Grant) spiller på sensualitet, sex, dop og penger. Hun formidler ikke særlig stor glede av noe av det. Det er heller tankene og tekstdryppene om at livet ikke vil vare så lenge som blir sittende igjen som et slags helhetsinntrykk og helhetsfølelse hos lytteren. Lana Del Rey er en slags emo-artist, med andre ord.
Hennes stemme er distansert og fraværende når det gjelder formidlingslyst. Låtene og uttrykket i dem er cinematiske og storslåtte. Denne miksen virker pirrende på brorparten av låtene, men ingen av dem forblir og framstår så fengende som hiten som gjorde henne verdensberømt nesten over natta, ”Video Games”.
Hun blir neppe årets Adele målt i popularitet, men hun kan bli en ny Amy Winehouse om ikke så altfor lenge. Hvis ikke alt bare er juks når det gjelder livsstil og innhold.