Kveldens desidert største og viktigste verk; Johannes Brahms’ monumentale fjerde symfoni i e-moll, må få oppmerksomheten først, selv om den kom sist i programmet. Den ruver, og når den blir spilt av så engasjerte musikere som vi opplevde i Kilden i går kveld, blir den gripende, en førtiminutters vandring som i en kamp for å vinne frem til den absolutte skjønnhet. Bellincampi hadde virkelig fått et samlet orkester til å yte sitt beste. Det var intens musisering fra samtlige, og ikke minst en tydelig oppmerksomhet rettet mot dirigentens fargerike utpensling av Brahms’ intensjoner. Så er det vel kanskje sagt til kjedsommelighet at orkesteret besitter noen fremragende utøvere når det kommer til solistiske partier, men det må bare sies nok en gang.
Den gjestende hornisten Radovan Vlatkovic fra Kroatia var et ytterst behagelig bekjentskap. Ikke ofte får vi høre en hornkonsert, og antakelig enda sjeldnere så virtuost spilt som denne gangen. Richard Strauss’ verk fra 1942 er neppe av de betydeligste i hans store produksjon. Stilmessig er det svært tilbakeskuende, usedvanlig romantisk til å være skrevet under andre verdenskrig. Krevende må den være for hornsolisten, og i dette tilfellet meget virtuost fremført. Vlatkovic viste sin suverene beherskelse av instrumentet i et ekstranummer, en komposisjon for solo horn av Sigurd Berge, skrevet i 1972 for den norske hornisten Frøydis Ree Wekre: «Horn call». Særlig interessant var det å høre de nydelige ekko-virkningene instrumentet kan skape. Og så var det en nytelse å høre så flott valthornspill i nettopp vår egen konsertsal.
Åpningsverket, Beethovens Leonore ouverture, understreket denne konsertkveldens alvorlige, nesten dystre karakter, og gjorde, bortsett fra ekstranummeret, programmet til et hel-tysk program, slik kveldens solist påpekte. Det var dessverre ganske glissent i benkeradene denne kvelden.