Nelson Mandela er kanskje den siste og rene og uforfalskede helten på kloden. Slik blir han i hvert fall oppfattet av millioner over hele verden. Men han er en mann full av selvmotsigelser. Han er tykkhudet, men sårbar. På utfordrende spørsmål svarer han ja eller nei. Aldri kanskje. Han har sine prinsipper, mens han i forhandlinger inngår kompromisser når det er nødvendig. Kanskje som den neste løsning. Han er raus med penger, men hater å gi tips, skriver forfatteren. Hans sjarm er både personlig og politisk. For politikk handler om å overbevise. Han betrakter ikke seg selv som den store kommunikatoren. Men som den store overtaleren.

For Nelson Mandela er ikke personlig mot fravær fra frykt. Han satt i fengsel i 27 år og ble av vaktene behandlet som noe mindre enn et menneske. Han var i perioder redd for å bli banket opp. Og noe av den samme redselen følte han før sitt første møte med den sørafrikanske presidenten, P. W. Botha, som var kjent som «Die groot krokodill» på grunn av de barske og buldrende manerene og den eneveldige måten han styrte det store landet på. Mandela hadde lest sin Shakespeare og fattet mot fra diktet om Julius Cæsar: «Feig mann dør mange ganger, den tapre smaker døden bare én gang». Og det var med denne forvissningen han gikk inn i den rekken av samtaler som førte til at raseskillestaten ble oppløst.

Stengel refererer sine 15 samtaler med Mandela, de er basis for boken om hans arv. De gir oss et bilde av en sammensatt person, en konsekvent herremann som fengslet sine tilhørere med overtalelsens magi. Og det er vesentlig del av arven: Evnen til å skape et uttrykk for en stat uten raseskille, med så stor overbevisning at tilhørerne lyttet. Og dem var det alltid flere tusen av. Han var i sine fremtidsvisjoner avmålt, han lovet ikke gull og grønne skoger. Til det var landet for skakkjørt. Han elsket landet og folket.

Da han ble løslatt i 1990, hadde han forberedt sin første tale: «I hele mitt liv har jeg brent for det afrikanske folkets sak. Jeg har kjempet mot det hvite flertallet og jeg har bekjempet det svarte herredømmet». Nelson Mandela var rasjonell. Han visste hvor han sto og hva han kunne oppnå. For å nå fram brukte han kompromisset, men bare når resultatet ble slik at han kunne se sitt folk i øynene. Mandela ser det gode hos andre mennesker. Bare gjennom gjensidig tillit er det mulig å samle et folk.

Stengels bok er nyttig og viktig lesning for alle som har fulgt den politiske utvikling i Sør-Afrika siden løslatelsen av Mandela i 1990. En begivenhet som gjorde et uslettelig inntrykk. Og mannen selv opptrådte i seierens øyeblikk med en moral som imponerte folk over hele verden. Arven er hans ettertenksomhet, den enorme lesningen, og ikke minst respekten for de han forhandlet med.