Forfattere: Olav Garvik og Olav Kobbeltveit
Forlag: Samlaget
Sponheim tapte stortingsmandatet ved valget siste høst. Om noen uker trekker han seg som Venstre-leder.
De to BT-journalistene Olav Garvik og Olav Kobbeltveit har skrevet den uautoriserte biografien om Venstrelederen og landbruksøkonomen Lars Sponheim. Like etter påske kommer den autoriserte biografien, diktert av Sponhein selv på Gyldendal.
Lars Sponheim hadde en periode bak seg som ordfører i hjemkommunen før han, etter lokal strid i Hordaland, ble nominert som toppkandidat på Venstres liste i 1993. Under valgkampen lovet han at dersom han ble valgt, skulle han gå til fots fra Ulvik til Oslo. Tre år senere annonserte han sitt kandidatur som partileder, på bekostning av Odd Einar Dørum.
Det skapte vondt blod, men ikke så ødeleggende at Dørum ble holdt utenfor da den første sentrumsregjeringen under Kjell Magne Bondeviks ledelse ble dannet i 1997. Sponheim ble næringsminister og Dørum samferdselsminister. I sitt arbeid for å gjenreise Venstre, kvittet Sponheim senere seg med nestlederen Olaf Thommessen. I 2005 var Venstre like stort som Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Stolleken er ikke et ukjent fenomen i vårt politiske liv. Sponheim har tvunget igjennom en del endringer. Satt noen på sidelinjen, mens andre har fått tillit. Det er skapt inntrykk av en hard og brutal leder, men samtidig av en politiker som bevisst har fulgt sin plan i gjenreisingen av landets eldste parti. Han utviklet seg til å bli en av landets mest populære ledere, med et lyst hode og en skarp replikk. Og han var i Bondevik II den som lyttet og meglet. Derfor ble han betegnet som regjeringens lim. Han sto statsministeren nær og kjempet drabelig for at også kontantstøtten kom på plass i denne regjeringens program.
De to forfatterne gir et meget vesentlig bilde av utviklingen i norsk politikk fra 1993 fram til nå. Og det bildet som tegnes av sluggeren fra Ulvik er både spennende og innholdsrikt. For mannen har sjarm, bevares, han kan være sjenert, tilbakelent, men også hard i klypen. I april takker han av, samtidig som han orienterer seg mot nye oppgaver. Men partiet er igjen blitt en fotnote i norsk politikk. Kan det gjenreises enda en gang?
