Solisten Frida Fredrikke Waaler Wærvågen gav liv til Elgars dypt følte komposisjon slik bare en stor musiker kan gjøre det. Fra de første, dype, rå, alvorlige toner i åpningen av denne svært spesielle cellokonserten skjønte vi: Dette er i trygge hender.
Varm klang, stor klang, presisjon og musikalsk innlevelse, alt stemte, og det dype Elgarske vemod fra tiden like etter første verdenskrig, tiden da alt var forandret, ingenting var som før, dette ble båret frem for oss snart hundre år etter at musikken fant veien fra komponistens hjerte til notepapiret, og så videre til oss gjennom Kristiansand Symfoniorkester med Wærvågen som solist og dirigent Alan Buribayev som instruktør og inspirator.
Han ledet på ekspressiv, nesten organisk måte, med store bevegelser, men uten å være affektert. Dette var et av sesongens virkelige høydepunkt, kan man godt konstatere, nå som sesongen går mot slutten.
Konserten ble innledet med Benjamin Brittens Four Sea Interludes fra 1945. Nydelig fremført ble disse også, inspirert og med presisjon i den ytterst gjennomsiktige musikalske veven.
Etter pause kom Dvoraks ikke alt for ofte fremførte sjuende symfoni. Da denne åpnet, tenkte jeg som så: Ofte skjer det at et orkester løfter fram en solist. I dag skjedde det at en solist løftet fram orkesteret. Og når solisten forsvant fra podiet, ble noe av inspirasjonen borte.
Kanskje det var min inspirasjon som svant? Eller orkestermusikernes? Første sats av Dvorak-symfonien fikk preg av å bli spilt, verken mer eller mindre. I den rolige andresatsen følte jeg at inspirasjonen kom tilbake.
Tredjesatsen ble feiende flott, og ganske morsom, mens fjerdesatsen fikk litt av dette nødtørftige over seg igjen. Kanskje et eksempel på hvor vanskelig det er å programmere en helaften med symfoniorkester. Å servere høydepunktet før pause er jo et problem.