Morten A. Strøksnes (f. 1965) har etablert seg som en av våre fremste reiseskribenter, og her er det snakk om en krevende sjanger med fornemme tradisjoner tilbake til antikken. Berømte forfattere og journalister har levert bidrag som er blitt stående som stor litteratur. Carsten Jensen med sine intellektuelle tilnærming til reisens opplevelser og Ryszard Kapuscinski med sin makeløse observasjonsevne, begge elegante stilister, er blant mine favoriter. Strøksnes har noe fra begge.
Av hans seks bøker ble "Et mord i Kongo" (2010) nominert til Brageprisen. Han har to ganger fått Språkprisen. At han i denne boken skriver syndefloden (i stedet for syndfloden), får vi bære over med. Jeg er mindre begeistret for at mord og likvideringer blir "henrettelser". Begrepet er tradisjonelt knyttet til rettergang, men det språkslaget er visst tapt. Utgangspunktet for årets bok er den norske oppdageren Carl S. Lumholtz (1851-1922), som oppholdt seg lange perioder mellom urfolk på Borneo, i Australia og i Mexicos fjellmassiv Sierra Madre. I Norge er han nesten ukjent fordi det rundt forrige århundreskifte var mye mer stas med polfarerne. I Mexico er han helt, på plass i museene, bøkene hans er nøkkel til deres nære historie. Strøksnes reiser i hans spor, inn i et land som nærmest oppløses i narkokriger. Hans kapitler fra de farligste bystrøk i dagens verden er ikke bare observasjoner, stemninger og refleksjoner i et avdempet, direkte språk, de er skrevet med nerve. Strøksnes er ikke dumdristig, men han våger seg inn i situasjoner som utfordrer ham både fysisk og psykisk.
Men det er til fjellene han skal , til indianere som fremdeles holder fast på kultur og tradisjoner. I særlig grad rørtes jeg ved møtet med huicholene, et folk i et landskap av dype kløfter og enorme klipper, med en vakker skapelsesberetning og komplisert guderekke. For dem faller religiøs praksis sammen med musikalsk utøvelse. Strøksnes’ skildringer av deres regnfest er medrivende, og vi ser lett ironien i den lokalt tilpassede bruken av det katolske kirkebygget. Huicholene er elegante og trygge, skriver han, "fordi de er hjemme både geografisk og mentalt".
En natt ligger han under åpen himmel og hører den lokale sjaman synge og kvinnene jamre for å få gudene til å begunstige dem med regn. Hans observasjoner og refleksjoner denne natten er tankekors om vår kultur, der teknologien har skapt så stor avstand til naturen at vi er i ferd med å avskaffe den. Det er forholdet mellom religion og vitenskap Strøksnes komme til å tenke klokt om under den vidstrakte stjernehimmelen, med sjamanens urgamle sang i ørene. Tilværelsen er ikke alltid det den gir seg ut for å være.
Som leser følger jeg Strøksnes inn i en verden der det grufulle og meningsløse er like mye til stede som det vakre og meningsfulle. Alt gjør ham, og leseren, litt klokere.