Språk

Forfattere: Jostein Sand Nilsen, Bente Ailin Svendsen, Helene Uri og Andreas Østby

Forlag: Cappelen Damm

Min for lengst hensovnede mormor påtalte det straks hvis noen brukte ordet «sandelig» i dagligtalen. Hun henviste til Jesus, som begynte med «Sandelig, sandelig sier jeg Eder ...» når han skulle si noe særs viktig. Ordet var så å si reservert for ham. Selv om denne oppfatningen fra en nokså fjern fortid påkaller smilet i dag, sier de noe om hvilke kraft som ligger i språket og hvor ulikt vi kan oppfatte ordene.

Denne innledningen skyldes en liten bok om bannskap, «Fakta faen», som tydelig illustrerer hvordan språket ikke er statisk når det gjelder tabuord og kraftuttrykk. Det som er bannskap i én kultur, kan være akseptabelt i en annen. Mye skandinavisk banning er knyttet til det religiøse, kanskje fordi vi tradisjonelt er religiøse folk. I engelsk spilles det mer på seksualitet, trolig fordi det offisielt har vært snakket lite om denne siden av livet. Når den religiøse impulsen i vår kultur gradvis mister sitt fotfeste, kan man tenke seg en dreining mot seksuelle tabuord, antyder forfatterne. Neppe, der er det ikke så mange tabuer igjen. De påpeker at nye områder for tabuord kan være under oppseiling, kanskje fedme og klimaendringer. Skjellsord knyttet til kroppslige fasonger har vi vel allerede en del av, men å tenke seg «strandlinje» i samme kategori, er nok noe lengre unna.

Hvor går grensene mellom banning, det som kalles nestenbanning og det vi oppfatter som skjellsord? Det er avhengig av tid, sted og person. Her er det mye å fundere på. Det er trolig ikke mange som vil oppfatte «pytt» som banning, men bokens forfattere mener dette har sin opprinnelse i «helvetes svovelpøler». Det er mulig, jeg har ikke tenkt i de baner om et ord som sikkert hvert eneste bedehusmenneske i landsdelen har tatt i sin munn. Den opprinnelige betydningen er skuret bort av tidens bruk. Hva med «Guri»? Det var høyest levende i de lavkirkelige miljøer jeg vokste opp i. Forfatterne ser det som en omskrivning av «Gud». I så fall er det bannet mye i sørlandske bedehuskretser.

Vi trenger kraftuttrykk fra tid til annen, utvilsomt, de er språkets ventil, og vi har et stort lager å ta av. For den som vil avgrense kraften noe, finnes det også mange omskrivninger, som «farao» for «faen», «Hellemyr» for «helvete», enda Hellemyr er en fin og trivelig bydel i Kristiansand. Ingrid Kristine Hasund, UiA, har gitt en bok om nestenbanning, hvis det finnes en slik mellomting. Banning har nok fulgt mennesket så lenge vi har hatt språk. Det er funnet eksempler i flere tusen år gamle skrifter, og det mangler ikke på obskøniteter i våre egne runeinnskrifter.

Mange oppfatter banning som støtende. Det er selvsagt mye av poenget. Bannskap skal provosere og overskride. Det er vanlig å legge bånd på slik språkbruk i offentlige sammenhenger. På Stortinget blir kraftuttrykk klubbet ned. Min mormors oppfatning av «Sandelig» gjør at jeg får et stikk av dårlig samvittighet om jeg bruker ordet som et utbrudd. Vårt forhold til ord er en livslang bagasje.

I den foreliggende bok savner jeg en bredere drøfting av bannskap i språket og kulturen. Mye av det jeg finner av fakta og opplysninger i boken, er det i dag lett å oppspore i elektroniske kilder. Banning kan være uttrykk for språkløshet, og det har en etisk side. Språket er avslørende både på det individuelle og det sosiale plan.