Den amerikanske forfatteren Donald E. Westlake (1933 — 2008) ble ofte kalt "Kriminallitteraturens Neil Simon". Neil Simon var i sin tid en meget suksessfull forfatter av lettbente og replikksterke teaterkomedier. En rekke av Westlakes romaner er blitt filmet, ofte med merkelappen kriminalkomedier klistret på. Nok å nevne en film som "The Hot Rock" med Robert Redford. Men han hadde en tøffere og mørkere side. Da skrev han under med psevdonymene Tucson Coe, Samuel Holt, og Richard Stark.

Flere av hans titler under forfatternavnet Richard Stark er filmet, blant dem "Point Blank" med Lee Marvin (1967), "The Outfit" med Robert Duvall (1973) og "Payment" med Mel Gibson (2006). Og altså i år: "Parker" med briten Jason Statham.

De fleste av Westlakes romaner under psevdonymet Stark sentrerer seg om yrkesforbryteren Parker. La det ikke herske noen tvil om at Jason Statham (blant mye annet "Transporter"-filmene) spiller Parker her.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

PARKER: Jason Statham spiller den profesjonelle tyven Parker i Taylor Hackfords effektive thriller "Parker". Foto: Jack English

Som nær alltid i en Westlake-roman skrur handlingen seg om et kupp og de – ofte – fatale følger det får, både for hovedpersonen, hans kamerater, hans venninner, hans kolleger – og hans fiender/motstandere. Når forfatteren het Westlake ble handlingen komedie, når forfatteren het Stark tørner den ut tøff, blodig, nådeløs. Men som regel finnes det én, iblant to personer, som ler til slutt.

Her og nå skal vi ikke skrive et komma om at én eller noen smiler til slutt. Det får du finne ut selv. Men ett skal vi si: Dette er meget effektivt, både som historie og som regiarbeid. Og selve historien er rått stekt, iblant med både brå og/eller overrumplende vendinger, og med tydelige typer på tvers av kjønns – og kompetanseskiller, og med bruk av ordet "fuck" i alle tenkelige variasjoner.

Miljøene og utstyrsmengden er lekre, slik sett blir den rå biffen ofte elegant servert. Og som en har opplevd flere ganger i løpet av det siste året, dukker Nick Nolte opp i en viktig birolle (han har passert de sytti nå). Hvit i håret, rusten i bevegelsene, ru i oppsynet og med en stemme som høres ut som om den er blitt plukket opp fra bunnen av en heimebrentdunk. Men like fengslende som alltid, er han!