Å lese debutboka til den avdøde, italienske forfatteren Alberto Moravia fra 1929 i 2012 er en underlig opplevelse. Hvis en leser boka forutsetningsløs, blir til dels kjedet av den, men når en leser den som et tidsbilde fra en svunnen tid, blir den ganske annerledes interessant. Da reduseres det pinlige, det dameromanaktige inn i en samfunnssatire med dystre, eksistensialistiske undertoner.
I vår tid er vi oversvømt av lektyre om sex og incestuøse, Lolita-motiv, slik denne har. Og denne kan minne om de mange nåtidsutgivelsene med handling lagt til fortidens slott med sus av romantikk og fortrengte følelser. Om en leser denne romanen med nåtidsbriller, blir den en slags blek kopi av vår tids overspentheter. Og de endeløse dialogene blir tunge å ta til seg, særlig fordi de beveger seg så langsomt framover.
Men når en leser boka som en skildring fra en annen tid, får den et annerledes skjær. Da er de samfunnsmessige og økonomiske rammene for borgerskapet en realitet, og ingen fiksjon, der det som skildres likner på omgivelsene, karakterene og problematikken vi kjenner igjen hos Ibsen et halvt århundre før; men i en italiensk setting der seksuell frisluppenhet både er en realitet, og kan snakkes åpent om, hvilket det ikke kunne hos Ibsen.
Romanen handler om en kvinne, hennes to, etter vår standard, voksne barn, hennes elsker og en venninne. Kun elskeren har det som etter vår standard kan kalles jobb, men da kun som bestyrer av egen og romanfamiliens formue. De øvrige har ingen ting annet å foreta seg enn å leve, kle seg fint, passe på utseendet og gå i selskaper. Moren beskrives som en hysteriker, datteren som en søvngjengerske, sønnen som veik og elskeren som kynisk. Folkene har en velutviklet kjedsomhet og likegladhet, og med unntak av elskeren, mangler samtlige personlighet til å gjøre noe som helst med situasjonen.
Det artige er at det i vår er kommet en norsk bok med samme tema, "Dilettanten" av Terje Holtet Larsen. Den viser hvordan et menneskes personlighet blir formet til det totale fravær av engasjement som følge av en oppvekst i økonomisk velstand uten krav og forpliktelser og fravær av intimitet. Men der boka til Holtet Larsen gir en spennende psykologisk skildring av et ukjent menneskelig landskap, blir Moravias som en overfladisk og overspent farse. Ettertiden har definert Moravias bok som en krass kritikk av det sosiale livet i det italienske borgerskapet under fascismen. Slik kan den også ha fungert i 1929. Men i 2012, for norske lesere, funker den dårligere.
