Den svenske etterretningsagenten Carl Gustav Gilbert Hamilton trådte i spektakulær kraft allerede i den første romanen om han, "Coq Rouge" (1986), ført i pennen av den omstridte journalisten og forfatteren Jan Guillou. Siden har han opptrådt i hele tolv romaner.

Jan Guillou har i intervjuer beskrevet hvordan han helt bevisst skapte Hamilton som en provokasjon: Han tegnet han med en rekke egenskaper som det meste av svensk kulturelite tok avstand fra, samtidig var han og hans bevegelser på flere felt en fysisk kopi av James Bond-figuren.

Med årene ble vel Hamilton-skikkelsen mer kompleks. Han synes å spre død og ødeleggelse i sine personlige forhold, og han må alltid sette hensynet til nasjonen over sine egne hensyn. Til gjengjeld er hans posisjon så høyt oppe i det nasjonale hierarkiet at han nærmest er utenfor all mistanke, noe denne filmen viser.

Jan Guillous plot tar alltid utgangspunkt i aktuelle hendelser. Romanen "I nasjonens interesse" (1988) tok utgangspunkt i rykter om russiske u-båter i den svenske skjærgården. I filmen er handlingen skrudd frem: Hamilton sendes til Afghanistan, hvor svenske våpen forsvinner og dukker opp i Somalia. Hamilton møter sin likemann i en amerikansk elitesoldat (Jason Flemyng), som forstetter krigen nærmest på egenhånd. CIA oppfører seg ikke pent og hjemme i Sverige er Hamiltons gamle sjef blitt erstattet av en kald embedsmannstype. Og se så om ikke Sveriges statsminister (Pernilla August) legger press på fabrikanten som har solgt våpen. I det hele tatt, det er mange baller i luften og flere av dem er sprengfarlige.

Danske Kathrine Windfeld har regissert dette med meget effektiv hånd. Ballene sjonglerer hun med kjapp thrillereleganse. I de korte øyeblikkene av mykhet, er hun overbevisende øm. Og i sluttstundene er hun stakkåndet, slik en velsmurt actionthriller skal være.

Det har jo vært en kongsrekke av svenske skuespillere som gjennom filmer og tv-serier har gitt kropp til Hamilton: Stellan Skarsgård, Peter Haber, Stefan Sauk, Peter Stormare. Personlig utroper en Mikael Persbrandt til den ultimate Hamilton. De isblå øyene, hele den kjølige, lukkede og handlingseffektive typen, samtidig som en aner både kulden og varmen i ham, gestalter Persbrandt på en helt briljant måte. Han er virkelig Hamilton. Etter planen skal han spille i to Hamilton-filmer til, i 2012 og 2013.