Av: Amity Dry og Mark Simeon Ferguson
Med: Mia Gundersen, Elisabeth Moberg, Jannike Kruse og Caroline Glomnes Johansen
Regi og norsk bearbeidelse: Birgit Amalie Nilssen
Musikalsk ledelse: Per Elias Drabløs
Beste scene: Beate (Elisabeth Moberg) og Janne (Jannike Kruse) i godnatta-scene fra hver sin side av salen. Beate dypt under dyna, største behov er søvn. Janne mer og mer avkledt, nesten som en strippescene, og etter orgasmen forlanger hun «en gang til». Beste sang: Amme-blues med Elisabeth Moberg, de tre andre i heftig dans og koring. Endelig en låt med profil. De øvrige sangene har svak identitet.
«Tiden går – vær glad for de rynker du får». Bak dette elegante rim, ett blant svært mange veldig forutsigbare, skimtes en slags konklusjon på denne musikalske komedien. Noen mener i ramme alvor at vi har full likestilling i Norge. Jeg hører ikke til dem. Likevel er det vel ikke til å nekte at vi ligger ganske godt an. Denne musikalen er opprinnelig australsk, og det aner meg at vi står overfor en avgjørende kulturforskjell. I opprinnelseslandet er dette «sannheten om ekteskapet og om det å være mor». I Kilden ser jeg fire sutrete rollefigurer som har urealistiske forestillinger om hva livet egentlig er. Emma går i sluttscenen, forlater mann og barn, for å finne seg selv, les: reise til India. Vel, det er nøyaktig 146 år siden Nora gjorde det samme, bortsett fra at hun ikke dro fullt så langt bort.
I 1966 skrev Bjørg Vik sine «Nødrop fra en myk sofa», i 1974 lanserte hun «To akter for fem kvinner». Og novellene med tittelen Tema skapte stor skandale i denne byen på 1980-tallet. Alt det som skjer, som sies og tenkes, og enda mer synges i denne musikalen, har vært sagt før. Jeg opplever den som en rad klisjeer stilt opp i tablåer, nesten revyaktig. Og joda, det er dyktige skuespillere, fiks regi, flott scenografi, spennende bruk av den store teater— og operasalen. Og kan hende kjenner ikke denne anmelder dagens virkelighet på rosablogger, mammablogger, ukeblad og dameromaner. Trolig vil unge damer finne dette underholdende. Hvis unge menn finner det provoserende – ja, da har vi sannelig et problem. Dette er søt underholdning uten dypt alvor, godt presentert, men veldig grunt.