Cathrine Sordals topp 5
1. Birdman
USA 2014
Regi: Alejandro González IñárrituDet er vanskelig å beskrive med ord hvorfor denne filmen er min absolutte favoritt i året som har gått. Den må rett og slett oppleves, for den er intet mindre enn et moderne mesterverk. Den traff meg ikke bare — den slo meg rett i bakken.
Riggan Thomson (Michael Keaton) prøver å blåse nytt liv i karrieren ved å satse alt på et ambisiøst Broadway-stykke. Han er en tidligere actionstjerne kjent for sin superheltfigur Birdman. Nå vil han at Broadway-stykket skal legitimere ham som kunstner. Livet bak sceneteppet er imidlertid ikke bare sjampagne og langstilkede roser. Han sliter med sine indre demoner, og forholdet til datteren.
Scenene flyter i hverandre og er sømløst klippet, og måten kamera beveger seg er veldig virkningsfullt. Det føles nesten som om en er tilstede i rommet.
Filmene mottok hele ni Oscar-nominasjoner, og vant fire av dem. I tillegg vant den en rekke andre priser som Golden Globe, BAFTA og Screen Actors Guild Awards.
2. Mad Max: Fury Road
Australia 2015
Regi: George Miller«Mad Max: Fury Road» er den fjerde i rekken om Max Rockatansky og hans kamp for å overleve i en postapokalyptisk verden hvor stort sett alle er ute etter ham. Forrige film «Mad Max: Beyond Thunderdome» fra 1985 med Mel Gibson i rollen som Max, er den mest kjente til nå, men regissør og manusforfatter George Miller leverer så det suser nok engang. Karakterene er ubeskrivelige, og for actionelskere og Tom Hardy-fans er dette faktisk som om julekvelden, rosinen i pølsa, toppen av kaka og alt annet som er digg, er smeltet sammen til en stor og velsmakende godbit. Og når alt er spist opp, vil du bare ha mer.
3. St. Vincent
USA 2014
Regi: Theodore MelfiBill Murray er fantastisk som alltid, og denne filmen var virkelig skreddersydd for ham. I rollen som den desillusjonerte og deprimerte Vincent, klarer han å virke både elskelig og frastøtende på samme tid, og alltid med en undertone av humor. Murray er ikke den eneste som er lett å like i denne filmen. Melissa McCarthy spiller en noe lavmælt rolle til en forandring som den nyseparerte moren Maggie, og Jaden Lieberher som spiller hennes unge sønn er den perfekte sparringspartner til Murray. Filmen har også en helt herlig avslutningsscene akkompagnert til Bob Dylans «Shelter From the Storm».
4. En natt i Berlin
Tyskland 2015
Regi: Sebastian SchipperFilmen handler om Victoria som er nyinnflyttet til Berlin fra Madrid, og føler seg ensom og utenfor. Hun møter en gjeng med «ekte» berlinere og blir med dem ut i natten. Det starter som uskyldig moro, men blir raskt blodig alvor. Filmen er spesiell på mange måter, men den mest åpenlyse er at hele filmen er skutt i én lang tagning. Kunststykket er utført av den norske filmfotografen Sturla Brandth Grøvlen. For skuespillerne må dette også ha vært en ekstremt krevende øvelse, men de leverer den råeste og mest troverdige prestasjonen jeg har sett på lenge.
5. James Bond: Spectre
USA/Storbritannia 2015
Regi: Sam MendesHver gang det kommer en ny James Bond-film, er det litt som julekvelden. Og denne gangen var det ekstra fine gaver under treet. Den 24. filmen i rekken av offisielle Bond-filmer og den fjerde filmen med Daniel Craig som agent 007, ga meg alt jeg ønsket meg og litt til. Av de fire siste filmene, er det uten tvil denne som har mest av den gamle magiske godfølelsen og ikke minst, masse deilig, tørr humor. Regissør Sam Mendes har så langt ikke levert en dårlig film etter min mening («American Beauty», «Jarhead»), og det ryktes at han skal regissere den neste Bond-filmen også. Hurra.
Roy Søbstads topp 5
1. Mad Max: Fury Road
Australia/USA 2015
Regi: George MillerJeg er ikke blant dem som synes at bilkjøring og skyting og slåssing er veldig interessant i seg selv. Men skal det være, så skal det være. «Mad Max: Fury Road» er en film som knapt består av annet enn bilkjøring og skyting og slåssing.
Verdenen australske George Miller beskriver, er den samme som i de tre Mad Max-filmene han laget mellom 1979 og 1985. Det handler om kampen for tilværelsen etter at all sivilisasjon har brutt sammen. Men i denne versjonen er kampen blitt til et eneste langt bilkappløp om vann, bensin og fruktbare kvinner. Og løpet går gjennom det ene ørkentablået mer gruoppvekkende vakkert enn det andre. Tempoet er avsindig, de visuelle kickene kommer uten opphold, raset av ideer synes aldri å ta slutt. Det når etter hvert poetiske høyder, det hele. Og etterpå sitter man svimeslått tilbake og lurer på om det var en bisarr kunstfilm eller verdens feteste B-film man nettopp så.
At «Mad Max: Fury Road» er laget av en 70-åring, er kanskje det mest vanvittige av alt.
2. Birdman
USA 2014
Regi: Alejandro González IñárrituMichael Keaton, skuespilleren som for alltid vil bli husket som Batman, spiller Riggan Thomson, skuespilleren som for alltid vil bli husket som Birdman. I et forsøk på å gjenvinne tapt kredibilitet, setter Thomson opp et blodseriøst stykke på Broadway. Men hvor enn han går og samme hva han gjør, henger skyggen av Birdman over ham.
Se den som en snedig metakommentar til forholdet mellom kunst og kommers, se den som en virtous oppvisning i filmkunst — hele greia er tilsynelatende fotografert i én eneste lang tagning - eller se den som begge deler: «Birdman» er like svimlende i både form og innhold.
3. Ex Machina
England 2015
Regi: Alex Garland«Ex Machina» er et lite kammerspill som berører store temaer. Isolert i et høyteknologisk laboratorium blir Caleb introdusert for Ava, en smått urovekkende blanding av vakker kvinne og tenkende maskin. Meningen er å teste om Ava faktisk har utviklet bevissthet. Hvis svaret skulle vise seg å være ja, er implikasjonene like svimlende for både vitenskapen og menneskeheten.
Intellektuelt utfordrende, visuelt elegant og befriende fri for romskip og lasersverd og andre sjangerklisjeer: «Ex Machina» er en science fiction-film som faktisk tar dette med «science» på alvor.
4. It Follows
USA 2014
Regi: David Robert MitchellLike etter at hun har hatt sex, får Jay vite at hun er blitt smittet med en forbannelse: Fra nå av vil hun alltid være forfulgt. Og den — eller det - som jager henne vil ikke stoppe før hun er død.
«It Follows» leker seg med våre forventninger om hva en skrekkfilm skal være. Den forstår at det er trusselen om at noe grusomt skal skje - snarere enn det grusomme i seg selv - som er det virkelig skremmende. Og dens avmålte tempo og vagt drømmeaktige atmosfære, gjør sjokket desto større når helvete først bryter løs.
Jeg forlot kinosalen med en klar følelse av at noen - eller noe - fulgte like bak.
5. Der vindane møtes
Estland 2014
Regi: Martti HeldeI noen få minutter kan «Der vindane møtes» se ut som en konvensjonell film. Det er juni 1941 i Estland, det er blomster og epletrær og familieidyll. Men så snart Stalins soldater kommer, fryses bildet og alt blir grufull, pregnant stillstand.
Det filmatiske grepet er akkurat så radikalt som det høres ut. Skuespillerne står urørlig oppstilt i tablåer. Kameraet fanger opp talende detaljer — et brød, en hånd, et blikk - før det glir videre inn i neste bilde. Slik klarer «Der vindane møtes» å billedliggjøre en universell menneskelig erfaring: Når noe fryktelig skjer, er det som om tiden stopper opp.