Til tross for at Axel Jensen i flere år har vært lenket til sin madrass i det gamle skolehuset i Ålefjær, og til tross for at han nå verken kan skrive eller snakke lenger, tilflyter det offentligheten stadig nye titler som bærer hans navn og der man tydelig hører hans litterære stemme. I år kan vi stifte bekjentskap med ikke mindre enn to Jensen-bøker: Livet sett fra Nimbus (et redigert utdrag fra Petter Mejlænders radiointervjuer med forfatteren i NRK P2 sommeren 1995) og GURU: Glimt fra Gurdjieffs verden. Det er sistnevnte bok som skal omtales her, og la det være sagt med en gang: Merkeligere bok skal man lete lenge etter! Med hensyn til sjanger lar den seg best bestemme ved hjelp av negasjoner: Det er ikke en biografi, ikke en presentasjon av den sære armenske guruens filosofi, ikke en roman. Likevel er den alt dette — og mer til. I bokens forord, ført i pennen av Axel Jensens sekretær og medskriver Eric Delanouë, blir Georg Ivanovitch Gurdjieff beskrevet slik: «{hellip}bereist mystiker, koreograf og komponist, lege og mesterkokk, gebrokken filolog, ingeniør og svindler, slibrig moralist, medisinmann og kremmer, muldvarp og lama, åndelig autoritet av typen Reodor Felgen, innehaver av Nansen pass og selverklært far til 100 barn, pedagog og tidligere backpacker, profesjonell hypnotisør og fabulist, rabulist og dervisj, lystløgner og slottsherre, begersvinger og trollmann, fartsfantom og herold av en ny renessanse, pornograf og dobbeltspion, fanatisk foxtrotmotstander, guru, antiguru og New-Age-bevegelsens meget suspekte onkel».En annen, mer kortfattet måte å beskrive ham på, kunne kanskje være å kalle ham en blanding av baron von Münchhausen, don Quijote, don Juan og bøllevarianten av Rudolf Steiner. En slik person vil uvegerlig bli myteomspunnet. Og i tilfellet Gurdjieff ser det ikke ut til å være noen grenser i så måte. For det første var mannen selv notorisk mytoman, og det at han ikke selv uformet noen samlet livsfilosofi i skrift, la i tillegg landet åpent for ulike og til dels motstridende fortolkninger av hans lære. Hvis man så trekker inn at Axel Jensen selv er en dreven mytebygger, så er det selvsagt ikke til å undres over at GURU er blitt en beretning som pendler vilt og hemningsløst mellom fakta og fiksjon.Så er det da heller ikke som kilde til kunnskap og livsvisdom boken har sin styrke - men rett og slett som fantastisk fortelling. Og nettopp slik er det den fascinerer, for bortsett fra enkelte sekvenser der den kverner nokså stillestående rundt diverse esoteriske teorier omkring forholdet mellom ånd og materie, er GURU en språklig sprelsk og forrykende fortelling som beholder thrillerens grep på leseren gjennom de drøyt 300 sidene boken består av.Fortellingen er rammet inn av to andre tekster. Først et kort, uredigert BBC-intervju på engelsk med Axel Jensen (opptaket er fra Ålefjær sommeren 2000), der forfatteren forteller om sitt møte med en av Gurdjieffs disipler på slutten av 1950-tallet. Til slutt et etterord av vennen og kollegaen Noel Cobb, amerikansk psykologistudent og lyriker i Oslo på 1960-tallet og en periode et sentralt medlem av den såkalte Profil-kretsen. Han ble for øvrig også kjent som hovedaktør i den første store narkotika-rettssaken her i landet. I 1966 ble han funnet skyldig i å ha røkt marihuana - og landsforvist. Senere har han virket som eksperimentell psykoterapeut i England, inspirert av den sagnomsuste R. D. Laing - en viktig person også i Axel Jensens liv. Om Gurdjieffs betydning for ham selv og «trollmannen i Ålefjær» skriver Cobb: «Oss imellom ble Gurdjieff, 'G', et kodeord for muldvarparbeidet mot denne enorme sammensvergelsen i middelmådighet som stadig søker å ta livet av ethvert uttrykk - begeistring, ekstravaganse, fantasi, skjønnhet - og særlig av enhver som måtte se ut som om de kunne begynne å våkne».For oss andre - som kanskje ikke har umiddelbar tilgang til den koden - kan det i hvert fall være gode litterære grunner til å gi seg Axel Jensens Gur(u)djieff i vold.BOKForfatter: Axel Jensen(i samarbeid med Eric Delanouë)Tittel: GURUGlimt fra Gurdjieffs verdenForlag: CappelenOddbjørn Johannessen