VENNESLA : — Vi vant sørlandsmesterskapet i 1968 med bandet vårt. Folk besvimte i ren begeistring foran scenen, forteller Sven Olav Stiansen (55).Etter konserten ble dørene til garderoben på Saga kino i Arendal sprengt i filler:- En gjeng stuville jenter stormet inn og kastet seg over oss. Vi hadde fått tak i engelske uniformer, slike som Beatles brukte da de spilte inn «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band». Jentene rev og slet i uniformsjakka - som delte seg i to, forteller Stiansen.«The Showmakers» var det første bandet som spilte Beatles i Setesdal. Det var i 1965, og Stiansen husker at en sint mann klatret opp på scenen og avleverte følgende salve: «Hvis ikke eg fer ein vals no, så drepe eg deg». Shadowsband

— I begynnelsen skjønte vi ikke at Beatles var mer enn en døgnflue. Beatles gikk til topps på VG-lista med «Love me do», men vi ble enige om å la engelskmennene seile sin egen sjø og fortsatte som shadows-band.Han og kona, Else Jorun, som begge befinner seg bak disken i G-sport Vennesla denne formiddagen, er stolte av Jorun. De forsikrer at datteren trives i alt oppstyret: «Ho tykke dette e heilt topp, knall gøy».- Først var målet hennes å komme blant de femti beste, men underveis har hun satt seg nye mål. Denne uka sikter hun mot Idol-finale i Spektrum, men er hele tiden forberedt på å bli slått ut. Jorun har hatt takketalen klar i lang tid, røper han. Folkelig

Jorun er også ansatt i G-sport, og en gang klagde en kunde på at «ho nye, mørke var altfor blid».- Kunden trodde Jorun var uekte og tilgjort. Men jeg kan forsikre at hun er like blid på jobb som hun er på TV. Hun har en vennlighet som gjør at hun nesten kryper inn i kundene når hun spør hva hun kan hjelpe med? Det er slik Jorun er.Stiansen har fagbrev som bilmekaniker, men konverterte til lastebileier i 1971 på grunn av problemer med ryggen. Fra 1977 er han også eier av G-sport Vennesla, en stor forretning på 400 kvadratmeter golvflate.- Det verste jeg vet er venndøler som prøver å være noe annet enn det de er, sier han og fremstår minst like folkelig som datteren. Wiks kiosk

Stiansen er glad for barndom og ungdomsår på Tvidøblane i Vennesla. Han forteller at han sjelden var på besøk i byen: - Det hendte jeg ble tauet til byen på høstsalget, men ellers var jeg i byen kun 17. mai. Da var det Osebergs tivoli som fristet.Ungdommen i Vennesla hadde i 60-årene valget mellom tre ting; idrett, musikk og bedehus. Sven Olav Stiansen valgte alt - selv om han ikke er kjent for å ha tråkket dørene ned på bedehuset. Derimot tråkket han skikkelig til som skihopper og popmusiker, og ble mester i begge grener.Da han startet sin karriere på rytmegitar i 1963, bestod Vennesla sentrum nesten bare av bolighus. I hovedgata var det bakeri, bank og meieri med Venndølen Kafè. Nederst i gata lå Wiks kiosk.- Her samlet ungdommen seg og fyrte opp med pølser og cola før vi gikk på Yngres på Bedehuset og sjekket opp jenter, forteller han lattermild. Vibrator

Han husker også at en av kompisene fikk lov til å kjøpe el-gitar på betingelse av at han ble medlem av Yngres-koret. Men da kompisen var på korøvelse og dro hardt i vibratoren, passerte han en grense og ble kastet på dør. - Det var starten på eget band.Bandet ble døpt «The Lunicks», men det het også et annet band, og derfor ble det navneskifte til «The Showmakers» med Sven Olav Stiansen på rytmegitar, Reidar Fredriksen på bass, Knut Lian på slagverk og Olav Strandberg på sologitar. Bandet kjøpte instrumenter for svimlende 90.000 kroner.- Det var idiotisk mye penger når jeg tenker på det i dag. Vi måtte ofre alt annet enn øvelser og konserter for å betale ned lånet. Popnytt

Karrierens høydepunkt var da Stiansen spilte på popens høyborg, Rondo i Oslo, på selveste Holmenkollørdagen i 1968:- Vi kjørte inn natt til lørdag etter å ha spilt på Asles kafè på Moseidmoen fredag kveld. Det var utrolig stort, ikke minst at konserten vår ble omtalt i bladet Popnytt.Stiansen kan se tilbake på oppvekst med sang og musikk. Ofte var det familiesammenkomster med flere instrumenter og firstemt sang.- Kona og jeg har gitt våre barn, Nicolay og Jorun, den samme musikalske oppveksten som vi fikk. Vi har sunget og spilt dagen lang, Nicolay på piano, Jorun på gitar og jeg på orgel, gitar eller trompet.Stiansen påstår at den beste investeringen han noen gang har gjort, er å bygge et musikkrom med karaokemaskin og instrumenter til et helt orkester. Stein og sand

Mens han fordyper seg i gamle minner og utklippsbøker på bakrommet, serverer en kunde som føler seg oversett følgende ironiske kommentar: «Her i butikken er det visst innført selvbetjening».- Jeg husker vi spilte i Tresse i 1967 og ble angrepet av rivaler som hadde gått konkurs, sier Stiansen og viser fram avisutklipp fra hendelsen: «Stein og sand mot «The Showmakers» i Kristiansand 1. mai» var tittelen i Venneslaposten. Christianssands Tidende skryter uhemmet av bandet fra Vennesla «som var valgt av arrangøren for sin kultiverte opptreden og humørfylte og moderne fremføring av musikken».- For oss var dette en viktig jobb. Vi stod på samme scene som Kirsti Sparbo. Nostalgi

Avisutklippene er mange - også fra nyere tid: «Tid for nostalgi på Løa», «Spiller Åge Samuelsen», «Nostalgikonsert på Gimlemessen», «Shadowsmimring», «Største konsertsuksess i Venneslas historie». Sistnevnte overskrift refererer til en «Husker-du-konsert» i Samfunnshuset på slutten av 80-tallet. I utklippet fra Venneslaposten står det blant annet: «Det var så stor trengsel for å komme inn, at enkelte besvimte. Mange måtte vendte skuffet hjem. Det har kulturutvalget tatt konsekvensen av og kjører reprise onsdag. Samme sted og samme tid».- Vi sluttet i 1971, men kom sammen igjen til 20 årsjubileet og spiller fortsatt. Nå er det bare for gøy, og kun noen få ganger i året.Gamlegutta kan fortsatt kunsten. «Tykke dykken dette hølle?» spurte Stiansen på en mimrekonsert, og et samstemt publikum svarte «Ja». Engan og Wirkola

Hoppskiene har han derimot lagt på hylla for alltid.- I Vennesla hadde vi få butikker, men mange hoppbakker, minst 10-15 stykker. Det var rett hjem fra skolen, av med ranselen og på med beksømskoene.Stiansen ble sørlandsmester en, kanskje to ganger. Han husker ikke. Han hoppet samtidig med Engan og Wirkola, og brukte samme klassiske stil, såkalt finnestil med tette ski og armene bakover.- Jeg hoppet sammen med Engan i Storheia. Storheia var en av de verste bakkene i Norge fordi vi fikk en utrolig høyde ut fra hoppet. En gang ble jeg tatt av en vindkule fra nord. Et øyeblikk var jeg redd for å havne i dommertårnet. Jeg falt ned på utsiden av bakken, men overlevde. Etterpå fleipet en dommer med meg. Han lurte på om jeg skulle inn i tårnet for å sjekke stilkarakterene, forteller Stiansen. Verken han eller kona forstår fullt ut hva Idol-konkurransen gjør med datteren.- Det er nesten uvirkelig, jeg kan ikke si annet. Vi ser henne jo aldri, bare på TV. Jeg kan sitte på verkstedet og skru på en sykkel, og plutselig er Jorun der - på radioen. Jeg fatter det ikke helt, men for oss er det viktigst at hun trives. Det gjør Jorun. Det er like sikkert som at hun vil satse videre på en popkarriere.