I en form for prolog ser vi greske flyktninger fra den russiske havnebyen Odessa komme til Nord-Hellas i revolusjonsåret 1919. De får lov til å slå seg ned der.
Filmens egentlige handling åpner i 1936. Enken Helena, med to sønner, skal giftes med en eldre mann. Hun rømmer i stedet sammen med hans sønn.
Så følger vi deres liv til etter at borgerkrigen i Hellas er slutt i 1949. Da er han død som amerikansk soldat i Stillehavet, mens hun har opplevd at hennes to sønner kjemper på hver sin side: I Hæren og i geriljaen.
Dette er i sitt dypeste vesen en politisk film. Ikke fordi den klart tar partipolitisk standpunkt. Heller ikke fordi den er full av slagord. Men fordi den viser hvordan enkeltmenneskers skjebne formes av de politiske linjer, de politiske beslutninger, hele den politiske mosaikken som her er i bakgrunnen som paukeslag.
Men filmen lodder både videre og dypere enn som så. Gjennom enkeltpersoners bevegelser og følelser, blir filmen også en vev om evige temaer: Menneskenes kår og vilkår, avmakt, nåde og håp.
Billedmessig er «Den gråtende engen» preget av en myndig ro, som samtidig er poetisk. Angelopoulos er kunstnerisk i slekt med italienske Fellini, men han mangler Fellinis lekelyst og sirksumanérer.
Hans varemerke er de lange tagninger, den dvelende oppmerksomheten, tidvis tilsatt en enkel, men virkningsfull symbolikk.
Hans skuespillere formidler nakne følelser på et bunnsolid, ujålete vis.
Ingen kjapp, fiks og kul film, men en film der manus, bilder og skuespilleri har mål, mening og retning og smelter sammen i en filmatisk symfoni.
Er du et menneske som bare går på kino én gang i året, velg denne!
Den gråtende engen
Hellas 2004
Regi og manus: Theo Angelopoulos
Skuespillere: Nikos Poursanidis, Giorgios Armenis